Steinar Heitmann, fornøyd etter nydelig påskedykk på D/S Süd Amerika VIII, påsken-91. Steinar omkom senere under dykking på D/S Mira i påsken-97.

 

Midten av oktober –01. Tromsø. Det er høst, men med et velsignet klarvær som bare Nord-Norge kan vise til. Ken Ronny Strøm, Håvard Lundstrøm, Carl Fredrik Donjem og undertegnede sitter i Dykkersenterets glimrende Bombard RIB med 200 spreke hestekrefter. Kursen er satt oppover mot Langsundet, rett nord for byen. Med store lokalkunnskaper om farvannet manøvrerer CF oss trygt og sikkert mot bestemmelsesstedet. Etter ca 15 minutter er vi fremme. Målet venter oss 15-18 meter under overflaten. Endelig er vi her igjen. Vi velter oss over rekken, og synker ned i det krystallklare vannet. D/S ”Süd AmerikaVIII”. Her ligger hun, slik hun har gjort i 60 år. Forrige gang jeg var her, var for nøyaktig ti år siden. Den gang var det Steinar Heitmann og Nils Eldby som var mine reisekamerater. Minnene strømmer derfor på. Steinar druknet på D/S ”Mira” utenfor Svolvær i påsken i –97. Akkurat ”Süd AmerikaVIII” var et vrak han likte spesielt godt. Denne gangen fikk han ikke være med. 

Tankene samler seg igjen, og på nytt står jeg på dekket på akterskipet av vraket. Båten ligger så grunt at vi kunne se den ligge der på den hvite sandbunnen allerede fra overflaten. Snakk om drømmevrak. Hun er ikke spesielt stor, ”Süd Amerika”, men desto mer spennende. Selv om dette er et vrak det har vært aktivt dykket på de siste 12-13 årene, har hun en mengde opplevelser å by på. Ikke minst hennes dramatiske historie! 

Det er ikke så veldig mye jeg har klart å spore opp av dokumentert historikk til denne båten. Men det lille jeg vet som er sikkert, er voldsomt og tragisk. Først ryktene: D/S ”Süd Amerika  VIII” skal ha vært èn av slepebåtene til  ”Schlachtshiff Tirpitz”. I tillegg ble fartøyet ble benyttet som minelos av den tyske Kriegsmarinen. Denne tragiske dagen var hun riktignok ute i et annet ærend. Hun hadde forlatt Tromsø havn, hvor hun hadde sitt tilholdssted, for å dra nordover på oppdrag.  Så det som er sikkert i historien: Dette oppdraget var å ta et norsk fartøy i arrest, hvilket hun også hadde lykkes med. Det norske fartøyet, som jeg ikke har funnet ut av navnet på, var tatt under slep, og sakte men sikkert gikk turen tilbake mot Tromsø. På veg tilbake måtte igjen Langsundet passeres. Dette var ikke helt risikokritt, da Kriegsmarinen selv hadde minelagt sundet. Plutselig smeller det. D/S  ”Süd Amerika” har klart det som har skjedd så mange ganger før i de to siste krigene – hun har gått på sin egen mine!

Mannskapet om bord fatter aldri hva som skjedde. Trykket er enormt, og slår med stor og dødelig kraft mot det lille skipet. Umiddelbart knekker hun i to, som en varm kniv gjennom smør. Matrosen i akterskipet våkner aldri fra sin dype søvn i frivakten. Kapteinen på bro kommer seg aldri ut. I løpet av sekunder går hun med stor fart rett til bunns, og det er bare akkurat så det går at det norske mannskapet unngår å bli dratt ned i dypet. Her finnes det panisk frem en stor øks som man heldigvis klarer å hugge over strossen med. Navlestrengen blir kuttet, og igjen er de norske sjøfolkene fri. Vrakgods og olje flyter opp til overflaten. Ellers er alt stille. Dødelig stille… Alt er over i løpet av sekunder, og det virker som om det kun har vært en film som ble vist i sakte fart. Men det er ikke en vanlig spillefilm. 5 tyske sjøfolk har mistet livet, og finner sin grav i det iskalde vannet en mørk dag nord for Tromsø.

Tromsø med D/S Trondenes, D/S Tyrihans, D/S Vesta og tyske minesveipere av M35 klassen.
Foto: © Erling Skjold

Side 1               Side 2