Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Narvik side 6

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

Sjøslagene ved Narvik 13. april 1940:


Etter tyske fektningsrapporter å dømme, skyldes de tap den britiske jagerflotiljen led under kampen, helt og holdent de tyske jagerne som kom ut fra Ballangen ("Georg Thiele" og "Bernd von Arnim").

De skader og tap som de ti tyske jagerne led under kampene 10. april var etter tysk oppgave (Assmann: "The German Campaign in Norway", side 39.) følgende:

"Anton Schmitt" var senket og hadde femten døde. "Wilhelm Heidkamp" var synkende (Jageren sank på Narvik havn på formiddagen 11/4) og hadde 81 døde. "Dieter von Roeder" var blitt truffet av fem granater og var ikke sjødyktig. 13 mann av besetningen var blitt drept. "Hans Lüdemann" var blitt skadd av to granater og hadde to døde. "Herman Künne" hadde fått noen mindre skader av splinter. "Georg Thiele" var blitt truffet av mange granater som hadde ødelagt to kanoner, og satt fartøyet i brann og drept 13 mann. "Bernd von Arnim" hadde fått fem treff og var ikke sjødyktig.

Bare "Wolfgang Zenker", "Erich Giese" og "Erich Koellner" var uskadd og fullt kampdyktig. Men de hadde skutt ut halvparten av sin ammunisjonsbeholdning under kampen.

Til tross for de store tap de britiske jagerne hadde lidd, var kampen i Ofotfjorden en taktisk seier for britene. Og det strategiske resultat av den var at de tyske jagerne ikke ble i stand til, som planlagt, å gå tilbake til hjemlandet natten til 11. april.

Kommandør Bonte hadde ikke 9. april utarbeidet noen plan for taktisk samarbeid mellom de tyske jagerflotiljene i Narvik, Herjangfjorden og Ballangen i tilfelle av et britisk angrep på Narvik. Men slik som jagerne var fordelt, lå de likevel meget heldig til for å ta opp kampen mot den britiske jagerflotiljen om morgenen 10. april. Og hadde tyskerne fått varsel om angrepet i tide, ville de britiske jagerne kunne ha blitt angrepet samtidig fra tre kanter og antakelig tilintetgjort.

Etter at kommandør Bonte var falt, ble kommandoen over den tyske Narvik-gruppen overtatt av sjefen for 4. jagerflotilje, kommandørkaptein Bey.

Da han etter kampen 10. april hadde rapportert stillingen i Narvik til Marinegruppekommando Vest, fikk han kl. 1306 ordre fra admiral Saalwächter om at de kampdyktige jagerne skulle fylle brenselolje så fort råd var, og at personellet og forsyningene på de skadde jagerne, skulle bli brakt til land for å forsterke general Dietls tropper.

Etter det ble de overlevende fra "Wilhelm Heidkamp" og "Anton Schmitt" oppsatt i en bataljon under kommando av sjefen for "Wilhelm Heidkamp", orlogskaptein Erdmenger.

Kl. 1444 fikk kommandørkaptein Bey ordre fra Marinegruppekommando Vest om å gå ut fra Narvik med alle sjødyktige jagere og slutte seg til slagskipene "Gneisnau" og "Scharnorst". Og endelig fikk han kl. 1712 på forespørsel om han skulle gå ut også med to sjøklare jagere ( "Wolfgang Zenker" og Erich Giese" ), ("Erich Koellner" ville ikke bli ferdig med å fylle brensel før tidligst kl. 0100 11/3. ), følgende klare ordre:

"An Flotte, Chef 4. Z. Flotille. "Zenker" und "Giese" mit Chef heut nach Dunkelwerden Auslaufen. Seebefehlshaber (dvs. admiral Lütjens) Treffpunkt durch Kurzsignal geben".


Overensstemmende med denne ordren gikk kommandørkaptein Bey 10/4 da tussmørket falt på, ut fra Narvik med jagerne "Wolfgang Zenker" og "Erich Giese". Kvelden var lys med meget god sikt. Ved Tranøy fikk de tyske jageren kontakt med et britisk patruljefartøy, og samtidig ble en britisk krysser og to jagere sett å patruljere ute i Vestfjorden.

Da kommandørkaptein Bey på grunn av det, fant det hensiktsløs å søke å bryte ut under de rådende siktbarhetsforhold, besluttet han å gå tilbake til Narvik. Herfra rapportert han til Marinegruppekommando Vest at det ikke var mulig å gå ut den kvelden.

Ved middagstid neste dag (11/4) var fire av de tyske jagerne ("Wolfgang Zenker", "Erich Koellner", "Herman Künne" og "Hans Lüdemann", ("Erich Giese" hadde et mindre maskinhavari) jf.. W. Hubatsch: Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940, side 118), fullt marsklar, men kommandørkaptein Bey fant fremdeles at forholdene for et vellykket utbrytningsforsøk ikke var til stede. Han gjorde derfor ikke noe forsøk på å bryte ut om kvelden 11. april til tross for at det natten til 12. april var dårlig sikt og av den grunn gunstig for et slikt forsøk.

Marinegruppekommando Vest var imidlertid sterkt oppsatt på å få alle de sjødyktige tyske jagerne ut fra Narvik så snart som mulig, og om ettermiddagen 12. april ga den kommandørkaptein Bey ordre om å nytte det første gunstige høve, mørke og usiktbart vær, til å gå ut. Men kommandørkapteinen var fremdeles av den mening at ethvert utbrytningsforsøk ville være hensiktsløst på grunn av den sterke britiske sjøstridskreftene som patruljerte utenfor innløpet til Ofotfjorden.

I løpet av natten til 12. april var jagerne "Erich Koellner" og "Wolfgang Zenker", under gang i Ofotfjorden, gått på grunn. Ved det var "Koellner" blitt så skadd at den ikke lenger var sjødyktig, og "Zenker" hadde fått skadd propellene, slik at fartøyet bare kunne gå med en maksimalfart på 20 knop.

Ut på ettermiddagen 12. april rapportert kommandørkaptein Bey til Marinegruppekommando Vest at "Hans Lüdemann" og "Herman Künne" var fullt sjødyktige og at "Erich Giese, "Bernd von Arnim" og "Georg Thiele" kunne gå med 28 knop, mens "Wolfgang Zenker" bare kunne gjøre 20 knops fart. "Erich Koellner" og "Dieter von Roeder" var derimot så alvorlig skadd at de bare var skikket til lokalforsvar.

Det var kommandørkaptein Beys plan at "Erich Koellner" 12. april skulle bli lagt som et flytende batteri ved Tårstad på nordsiden av Ofotfjorden, mens "Dieter von Roeder" skulle bli brukt til forsvar av Narvik havn.

Mellom kl. 1800 og 1900 samme dag slapp ni britiske fly fra hangarfartøyet HMS "Furious" bomber i havneområdet ved Narvik uten å treffe noen av de tyske jagerne. Derimot ble det norske oppsynsskipet "Senja" som lå ved kai uten norsk besetning ombord, senket av de britiske flybombene, mens oppsynsskipet "Michael Sars" ble så skadd at den sank dagen etter. Bombene voldte også en del skade på tyske stillinger på land. To britiske fly ble skutt ned under angrepet av tysk luftvernskyts.

Angrepet forsinket arbeidet på "Erich Koellner" slik at gangen til Tårstad måtte utsettes til neste dag.

Da den tyske undervannsbåten "U - 64" sent på kvelden kom inn til Narvik, rapporterte sjefen for båten at han hadde sett lyskastere i virksomhet fra mørkelagte skip i Vestfjorden som ble patruljert av tallrike britiske jagere.

Natten til 13. april opprettet tyskerne en patruljetjeneste i Ofotfjorden.

Ut på dagen 12. april fikk tyskerne ved avlytting av britiske radiosignaler det første varsel om at et fiendtlig hovedangrep på Narvik ville bli satt inn om ettermiddagen 13. april. Og kl. 0044 13/4 fikk kommandørkaptein Bey følgende radiotelegram fra Marinegruppekommando Vest:

"Tyske fly har rapportert følgende krigsskip i Vestfjorden ved Tranøy om ettermiddagen 12. april: Et stort skip med to skorsteiner, et mindre skip med en skorstein, fire torpedobåter og tre jagere lenger ute".
(jf.. Assmann: "The German Campaign in Norway", side 41).

Ved 0900-tiden 13/4 rapporterte Marinegruppekommandoen at et fiendtlig angrep på Narvik kunne ventes om ettermiddagen samme dag, og at to slagskip ( HMS "Warspite" og "Repulse"), ni jagere (hvorav fem av Tribal - klassen), og et hangarfartøy ville bli satt inn i angrepet.

Etter at kommandørkaptein Bey hadde mottatt denne meddelelsen, var han klar over at et nytt britisk angrep på Narvik var nært forestående, og han utdelte i anledning av det straks følgende ordrer:

1. Alle sjødyktige jagere skal disponeres slik at de kan omringe britiske lette stridskrefter slik som det ble gjort 10. april.

2. Jagere som ikke er sjødyktige, skal være klar til kamp kl. 1200.

3. "Erich Koellner" skal øyeblikkelig gå til Tårstad og lagt i en slik stilling der at fartøyet kan bli brukt som  flytende batteri
.

Britene gjør seg klar til kamp:

Admiral Whitworths flaggskip HMS "Renown" hadde oppsnappet kommandør Warburton-Lees siste signaler om morgenen 10. april. Admiralen ga straks etter krysseren HMS "Penelope" og fire jagere ordre om å gå inn i Ofotfjorden for å støtte de britiske jagerne under kampen. Men fartøyene rakk ikke frem i tide.

Etter kampen 10. april besluttet det britiske admiralitet at tilbakeerobringen av Narvik skulle ha prioritet fremfor angrep på Bergen eller Trondheim, og meddelte admiral Forbes det alt om kvelden samme dag (10/4), og tilføyde at en ekspedisjon ble forberedt med det for øye.

Men Admiralitetet ønsket naturlig nok, først å ødelegge de gjenværende tyske krigsskipene i Narvik og ga direkte den lette krysser HMS "Penelope" ordre om sammen med noen jagere, å gjøre det. Ordren om å utføre dette angrepet som skulle ha funnet sted ved daggry 12. april, ble senere tilbakekalt av Admiralitetet fordi "Penelope" om ettermiddagen 11. april hadde gått på et skjær nord for Bodø slik at fartøyet ble så skadd at det måtte in til Skjelfjord hvor britene som tidligere fortalt, hadde opprettet et reparasjonsdepot. Senere tok ikke denne krysseren del i operasjonene i Norge i 1940.

Neste dag , 12/4, besluttet Admiralitetet, som gikk ut fra at det fremdeles lå to tyske kryssere og omtrent seks jagere i Narvik, å sette inn et angrep på Narvik "on a far heavier scale
" (S.W. Roskill:"The War at Sea, Volume I, side 175.)

Sjefen for den britiske hjemmeflåten, admiral Forbes, hvis hovedstyrke var blitt konsentrert i farvannet sør for Lofoten 12. april, fikk om ettermiddagen samme dag ordre fra det britiske admiralitetet om "to clean up enemy naval forces and batteries in Narvik by using a battleship heavily escorted by destroyers, with synchronized dive-bombing attacks from (hangarskipet) "Furious".

Admiral Forbes ga viseadmiral Whitworth i oppdrag å utføre angrepet om ettermiddagen 13. april med en styrke ("Force B") som besto av slagskipet "Warspite" og ni jagere: HMS`S "Bedouin
". "Punjabi", "Eskimo", "Cossack", "Kimberley", "Forester", "Icarus", "Hero" og "Foxhound".

Som følge av dette oppdraget overførte admiral Whitworth sitt flagg til HMS "Warspite" og samlet angrepsstyrken i Vestfjorden om morgenen 13. april. Fly fra hangarskipet HMS "Furious" skulle under angrepet bombe kystbefestninger som av britene feilaktig ble antatt å være i Ofotfjorden, og mål på havnen og i land på Narvik.

Om formiddagen 13. april styrte "Force B" i klart vær med god sikt, nordover Vestfjorden og passerte Tranøy fyr ved 1100 - tiden. Et speiderfly som var blitt sendt opp fra "Warspite" senket den tyske undervannsbåten "U-64" i munningen av Herjangfjorden, og meldte at to tyske jagere var i nærheten av Hamnesholmen. ( Dette var den første tyske undervannsbåten som ble senket av fly under den andre verdenskrigen. Av "U-64"`s besetning ble alle offiserene og 36 mann reddet av britiske jagere.)

Kort tid etter ble det fra slagskipet sett et "Swordfish"-fly fra HMS "Furious", og admiral Whitworth gikk etter det ut i fra at de flyangrepene som han hadde gitt ordre om, alt var i gang.

Om formiddagen 13/4 var den tyske jageren "Erich Koellner" eskortert av "Herman Künne" i Ofotfjorden på vei til Tårstad. Da jagerne ved middagstid var 3 n.mil fra dette stedet, observerte de et britisk fly i vestlig retning. Ti minutter senere oppdaget "Herman Künne" ni britiske jagere ved Barøy og rapporterte til kommandørkaptein Bey at de kom inn fjorden. Dette var den første kontakt tyskerne fikk med den britiske angrepstyrken 13. april, dagen som skulle bli en skjebnesvanger dag for de tyske jagerne.

Da "Herman Künne" fikk øye på den britiske styrken, var avstanden omtrent 22 000 meter. Jageren vendte straks og satte kurs for Narvik fulgt av noen skudd som falt korte, fra britiske jagere.

Sjefen for "Erich Koellner" var straks klar over at han ikke ville kunne nå frem til Tårstad i tide og besluttet i stedet å gå inn til Djupvik på sørsiden av fjorden. Her ble jageren lagt i en utmerket flankestilling som var skjult mot innsyn fra fjorden, klar til å åpne en overraskende ild med kanoner og torpedorør mot de britiske jagerne som trengte inn.

Da den første britiske jageren kom til syne, åpnet "Erich Koellner" ild med alle sine kanoner på en avstand av 1500 meter. Angrepet kom imidlertid ikke overraskende på den britiske jageren fordi "Warspite"s speiderfly hadde observert den tyske jageren og dens skjulested i god tid og hadde sendt melding om det. "Erich Koellner" skjøt også sine torpedoer mot den britiske jageren, men ingen av dem traff målet. Snart konsentrerte tre eller fire britiske jagere sin kanonild mot den tyske jageren, og også "Warspite" sendte noen salver mot den. Ved dette ble den skutt i senk. Kl. 1215 sank "Erich Koellner" i Djupvik. Av besetningen ble 31 mann drept og 35 såret under kampen. De overlevende kom i norsk krigsfangeskap. (Jfr. W. Hubatsch: "Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940", side 120.)

Mens denne kampen fant sted, løp "Herman Künne" med 24 knops fart på siksak-kurser innover mot Narvik. På veien søkte fartøyet å legge en røykskjerm tvers over fjorden for å søke å skjule de tyske jagerne som løp ut fra Narvik, men skjermen ble snart feid vekk i den friske vinden som blåste i fjorden.

Da kommandørkaptein Bey ved 1210-tiden fikk rapporten fra "Herman Künne" om at ni britiske jagere kom innover Ofotfjorden, var de tyske jagerne ennå ikke blitt lagt i sidefjordene slik som han hadde gitt ordre om.

Først kl. 1215 gikk kommandørkaptein Bey med jagerne "Hans Lüdemann", "Wolfgang Zenker" og "Bernd von Arnim" ut fra Narvik og satte kurs utover fjorden for å møte de fiendtlige fartøyene, mens "Georg Thiele" og "Erich Giese" foreløpig ble liggende igjen i Narvik fordi de ennå ikke var klar til gang.


Fotoet viser vrakene av de tre jagerne "Wolfgang Zenker", "Bernd von Arnim" og "Hans Lüdemann",og ikke tyske ubåtvrak, som teksten på bildet sier.
Bildet er tatt en stund etter krigen.
På originalen synes tydelig hakekorset fremme i baugen på den midterste.
Vrakene ligger slik den dag i dag, om enn noe mer nedslammet.

Det skal være teknisk mulig å dykke her,
men havnesjefen i Narvik har lagt ned forbud akkurat på vrakene i Rombakken.
Foto fra egen samling.

Da de tre førstnevnte tyske jagerne var kommet til Ballangen, var den britiske angrepstyrken kommet innen skuddvidde. Kl. 1245 åpnet "Hans Lüdemann" ild på en avstand av 17 000 meter mot de britiske jagerne som gikk inn fjorden, 3 n. mil foran HMS "Warspite". "Wolfgang Zenker" søkte å utføre et torpedoangrep mot slagskipet, men ble drevet tilbake av ilden fra fartøyets kanoner.


Zerstörer "Georg Thiele"



I den følgende kampen deltok fra tysk side, jagerne "Herman Künne", "Hans Lüdemann", "Wolfgang Zenker", "Bernd von Arnim" og "Georg Thiele". Den varte i omtrent èn time.

Til tross for denne lange tiden var resultatet av kampen lite. De tyske jagerne ble overhode ikke truffet av fiendens ild. Og på britisk side ble bare jageren HMS "Punjabi" gjort midlertidig kampudyktig.

Heller ikke de bombeangrepene ti britiske fly fra HMS "Furious" satte inn mot de tyske jagerne, brakte resultater. Alle bombene falt i sjøen uten å treffe dem. Under angrepene ble to britiske fly skutt ned.


De tyske jagerne som etter hvert var blitt trengt tilbake til innløpet til Herjangfjorden, hadde ved 1315-tiden praktisk talt skutt ut sine ammunisjonsbeholdninger. (Ammunisjonsbeholdningene var som tidligere nevnt, blitt vesentlig redusert under kampen 10. april.) Kommandørkaptein Bey ga derfor jagerne ordre om å trekke seg inn til Rombakken. Sjefen for "Herman Künne" fikk ikke denne ordren. Han gikk inn til Herjangfjorden hvor jageren, etter at hele ammunisjonsbeholdningen var skutt ut, ble satt på land på nordsiden av fjorden , (nærmere bestemt Bjerkvik) og sprengt i luften av egen besetning. (Jf. K. Assmann: "The German Campaign in Norway", side 43.) Ved eksplosjonen ble akterskipet brukket av. Det fløt i fjorden i flere dager.

( Etter en britisk beretning ble "Herman Künne" torpedert av den britiske jageren HMS "Eskimo", som hadde fulgt etter den tyske jageren inn i Herjangfjorden. Se T.K. Derry: "The Campaign in Norway", side 43.)


De fire øvrige jagerne unnslapp under legging av kunstig tåke, inn i Rombakken.

På dette tidspunkt søkte "Erich Giese" å løpe ut fra Narvik, men ble øyeblikkelig tatt under ild av seks britiske jagere. Den tyske jageren oppnådde å få torpedotreff inn i en av de britiske jagerne, men ble selv så hardt rammet av den konsentriske ilden fra de fiendtlige jagerne, at den kom i brann og begynte å synke. Kl. 1330 ga sjefen besetningen ordre om å forlate det synkende skipet. Etter det sank det på dypt vann i Ofotfjorden. Av besetningen gikk 83 mann, befal og mannskap, ned med fartøyet.

Den tyske jageren "Dieter von Roeder" som bl.a. på grunn av maskinskade ikke var marsjdyktig, lå under kampen langs kai i Narvik. Mens "Erich Giese" holdt på å synke, nærmet "Warspite" og en gruppe britiske jagere seg innløpet til Narvik havn og ble tatt under ild av "Dieter von Roeder". Britene trodde først at ilden kom fra et batteri på land. Jagerne HMS`s "Cossack", "Foxhound" og "Kimberley" trengte inn i havnen, og på avstander som varierte fra 8 000 til 2 000 meter, ble den tyske jageren truffet av mange granater både fra HMS "Warspite" og de britiske jagerne uten at den ble gjort kampudyktig. Fartøyet ble, etter at all ammunisjon var blitt skutt ut, senket av egen besetning med synkeminer i det øyeblikk en britisk jager holdt på å gå langs siden for å entre den. (Jfr. W. Hubatsch: "Die deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940", side 123.)

Under angrepet gikk HMS "Cossack" på et skjær øst for Ankenes (på sørsiden av havnen). Jageren kom av grunnen ved egen hjelp om morgenen neste dag (14/4).

De fire tyske jagerne som etter ordre av kommandørkaptein Bey returnerte inn i Rombakken, var som tidligere nevnt, ikke blitt skadd under kampen med den britiske flåtestyrken. Likevel ble det under gangen inn fjorden av hensyn til den britiske overmakt, truffet forberedelser til å senke fartøyene.

Omtrent 5 n. mil innenfor Narvik går Rombakken over i Rombaksbotn. Innløpet til denne innerst arm av Rombakken går gjennom et smalt løp (Straumen) som bare er ¼ n. mil (463 meter) bredt.
"Wolfgang Zenker" og "Bernd von Arnim" styrte inn til bunnen av Rombaksbotn hvor fartøyene ble senket ved åpning av bunnventilene og ved bruk av demoleringsminer.


"Georg Thiele" og "Hans Lüdemann" som fremdeles hadde litt ammunisjon og noen torpedoer igjen, la seg i en gunstig ventestilling like sør for Straumen for å kunne skyte sine siste granater og torpedoer mot de britiske jagerne når de styrte inn i Rombaksbotn.

HMS "Warspite" fulgte ikke etter de tyske jagerne som gikk inn i Rombakken.

Men de fire jagerne, HMS`s "Bedouin"
(som i 1941 senket D/S Mira
utenfor Svolvær i Lofoten-raidet),


"Forester", "Hero" og "Icarus", ledet av HMS "Eskimo", styrte mot Straumen for å gå inn i Rombaksbotn og gi de tyske jagerne nådestøtet.

Etter at "Hans Lüdemann" hadde skutt ut all ammunisjon og sin siste torpedo som ikke traff målet, gikk også denne jageren inn til bunnen av Rombaksbotn hvor den i likhet med "Wolfgang Zenker" og "Bernd von Arnim", ble senket av egen besetning.

"Georg Thiele" ble i den stillingen den lå, truffet av mange britiske granater. Men den siste torpedoen fartøyet skjøt, traff HMS "Eskimo" idet jageren styrte inn i Rombaksbotn. Ved det ble bakken revet av den

Etter det gikk jageren akterover for å komme tilbake til Rombakken, hvor vraket gikk på grunn. Ved det ble de fire øvrige britiske jagerne sinket i sin fremmarsj, og det ga besetningene på de tre tyske jagerne som var blitt senket i Rombaksbotn, et kjærkomment forsprang, slik at de fikk tid på seg til å redde seg i land uten forstyrrelser fra fiendens side.

Da "Georg Thiele" hadde skutt ut all ammunisjon og alle sine torpedoer, slo fartøyets sjef (alle på kommandobrua unntagen han var blitt drept) maskintelegrafen på full fart forover og satte jageren på land ved Sildvik hvor den kantret og sank. Klokken var da 1500.


Jageren Georg Thiele rett etter at hun har kjørt seg opp på land.



Erling Skjold ved "Georg Thiele", slik hun tar seg ut i dag (1992).


Vraket av "Georg Thiele".
Som vi kan se av bildet, har hun hatt solid fart idet hun rente på land.
Hele baugen under vannlinjen ble dyttet inn flere meter
før hun tippet over, før hun skled av land og la seg over på siden

Besetningene på de tyske jagerne samlet seg på land og dro oppover mot jernbanelinjen. Derfra ble de senere transportert til Narvik.

Da britiske jagere litt senere styrte inn i Rombaksbotn, fant de at de fire tyske jagerne var blitt satt i land og ødelagt, forlatt av besetningen. En av jagerne, "Hans Lüdemann", som ennå fløt, ble ved 1600-tiden ødelagt av en torpedo som ble skutt fra den britiske jageren HMS "Hero".

De britiske jagerne skjøt både med kanoner og mitraljøser på de tyske jagerbesetningene da de trakk seg oppover mot jernbanelinjen. (Jf.. W. Hubatsch: "Die Deutsche Besetzung von Dänemark und Norwegen 1940, side 122.)

Etter at admiral Whitworth kl. 1742 hadde rapportert til sjefen for Hjemmeflåten at alle de tyske Narvik - jagerne og en undervannsbåt var blitt senket, overveide han "the landing of a party to occupy the town as the opposition had apparebtly been silenced". (Jfr. rapport fra viseadmiral Whitworth). Ved nærmere overveielse kom han imidlertid til det resultat at de folk han hadde til disposisjon for landsetting i Narvik både var for trette og for få "to risk against 2 000 German soliders (Jfr. T.K. Derry: The Campaign in Norway", side 50) hvis moral han snart gikk ut fra ville komme seg igjen, med mindre "Warspite" ble liggende utenfor Narvik for å støtte landgangsoperasjoner. Han var imidlertid engstelig for at fartøyet ville bli angrepet av fiendtlige undervannsbåter og fly hvis de ble liggende i fjorden.

Omtrent et dusin tyske fly ble også sett fra fartøyet innen en halv time var gått. Han gikk derfor ved 1830 - tiden ut Ofotfjorden med slagskipet og de fleste av sine jagere. Ut på kvelden etter at det ble mørkt, gikk HMS "Warspite" eskortert av jagere tilbake til Narvik og ble i farvannet her natten til 14. april opptatt med å ta sårede ombord. To britiske jagere tok ombord overlevende fra HMS "Hardy" og en del andre britiske sjøfolk fra handelsskip som var blitt senket i Narvik havn i løpet av dagen.

Admiral Whitworths styrke trakk seg ikke endelig ut i Vestfjorden før om morgenen 14. april.


De britiske tap under kampen 13. april var 28 døde og 55 sårede. Ikke noen av de britiske jagerne var blitt senket under kampen den dagen. Et par av de britiske jagerne hadde fått mindre skader av den tyske kanonild, men bare HMS "Eskimo" og HMS "Cossack" var blitt alvorlig skadd. De ble begge senere brakt inn til Skjellfjord.

Under kampene i Ofotfjorden 10. og 13. april var alle de ti tyske jagerne som om morgenen 9. april var løpt inn til Narvik, blitt ødelagt.

Tapet av disse jagerne var et hardt slag for den tyske marine. Ved det mistet den halvparten av sin jagerstyrke.

"Das Opfer ist jedoch nicht nutzlos gebracht worden" (Jfr. K.Assmann: Deutsche Schichsahlsjahre", side 152). Etter at jagerne var gått tapt, ble nemlig omtrent 2 100 mann av besetningene stilt under kommando av general Dietl. Og ved det ble jans operative styrke mer enn fordoblet. Uten at han hadde fått denne forsterkningen, "Währe es ihm sehr warscheinlich nicht möglich gewesen, die strategisch wichtige Position im nördlichen Norwegen den starken allierten Angriff, der nummehr von der Landzeite hier einsetzte, zu halten". (Samme kilde som over).

Besetningen fra de fire jagerne som ble senket i Rombaksbotn, ble satt opp som et regiment under kommandørkaptein Berger og brukt til å sikre Ofotbanen.

Besetningen på "Herman Künne" ble satt opp som en bataljon under kommando av orlogskaptein Kohte og stilt under kommando av sjefen for bergjegerregiment 139, oberst Windisch.



Narvikskjoldet, her i marineutgaven laget av messing og på mørk blå bakgrunn, ble gitt til alle tyske soldater og offiserer som deltok under slaget i Narvik.
Utgaven for luft og hær har samme utforming, men med andre farger.
Foto:
Helmut Weitze, Tyskland.


Det tekniske marinepersonell ble brukt til å reparere og vedlikeholde malmbanen.

Marinebataljon Erdmenger (som nevnt foran, besto bataljonen av overlevende fra "Wilhelm Heidkamp" og "Anton Schmitt") overtok vakt - og sikringstjenesten i Narvik og frigjorde ved det soldater til bruk ved fremskutte frontavsnitt.

Ved væpningen og utrustningen av marinesoldatene kom de beholdningene av våpen og bekledning m.m. som tyskerne tok da de besatte Elvegårdsmoen, godt med.

Det eneste handelsfartøy som ble skadd på Narvik havn 9. april under det tyske angrepet, var den tyske malmbåten Bokenheim (4902 br. reg. tonn) som av skipets fører ble satt på grunn på Ankenessiden, fordi, som tidligere fortalt, han gikk ut fra at det var britiske krigsskip som angrep havnen. Skipet kom i brann og ble ikke senere ( i løpet av krigen ) trukket av grunnen.

10. april ble derimot en rekke handelsskip torpedert eller skutt i senk på Narvik havn av britiske krigsskip. I Kleiva og utover mot Fagernes ble enn videre mange hus den dagen skadd eller skutt i brann. et samme var også delvis tilfelle med hus på Ankenessiden. Kirken i Narvik ble truffet av et 12 cm prosjektil, men kom ikke i brann.

13. april ble bevoktningsbåten "Kelt" og de handelsskipene som fremdeles lå på Narvik havn med unntak av "Jan Wellem" senket ved kanonild fra britiske krigsskip eller bombing fra britiske fly. ( "Jan Wellem" var etter at kampen 10. april var over, blitt halt inn i huken ved malmkaien ). "Narvik havn lå som en skipskirkegård med tallrike vrak" (Jfr. N.A. Ytreberg: "Narviks historie", Bind II, side 310). I Narvik ble den dagen igjen mange hus ødelagt.

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen