Vrakdykking i Nord og Midt Norge

DET TYSKE ANGREP I OFOTFJORDEN.

P/S "Eidsvold" senkes:


Panserskibet "Eidsvold"

Natten mellom 8. og 9. april 1940 fikk 3. sjøforsvarsdistrikts stab i de første timene etter midnatt, tre meldinger fra Trøndelag sjøforsvarsavsnitt som gjorde det klart at et tysk angrep på Norge var i gang.

Den første meldingen kom kl. 0130 (9/4) og lød:

"Rauøy og Bolærne forter (i ytre Oslofjord) er i kamp kl 0021. Oslo kommer ikke fram på grunn av luftverntilstand. Kaptein Juuhl ber oss varsle øverstkommanderende.
(Meldingen var kommet til Trøndelag sjøforsvarsavsnitt fra Bergen samlestasjon for luftvarslingen, sjef kaptein J.H.Juuhl.)

Den andre meldingen kom kl. 0235 og hadde følgende ordlyd:

"Flyalarmen er avblåst i Oslo. Kamp ved Færder. Ukjente fartøyer trenger inn i Korsfjorden ved søndre innløp til Bergen."

Og endelig fikk staben kl. 0300 følgende melding fra Trøndelag sjøforsvarsavsnitt:

"Tyske krigsskip forserer inn til Bergen, fem store, tre små, tre transportskip. Festningen er i kamp. Ukjente krigsskip trenger inn i Trondheimsfjorden. Agdenes i alarmberedskap."

Disse meldingene ble etterhvert som de ble mottatt av Sjøforsvarsdistriktets stab, straks sendt videre til sjefen for Ofotenavdelingen og til Hærens distriktskommandosjef i Harstad.

Sjefen for Ofotenavdelingen underrettet sjefen for "Eidsvold" om disse meldingene etter hvert som han mottok dem.
Og ved 0200-tiden meddelte han også sjefen for undervannsbåtdivisjonen at Oslofjorden festning var i kamp.

Da den tyske Narvik-gruppen kl. 0310 (9/4) med 30 knops fart styrte inn i Ofotfjorden i kjølvannslinje med sjefsskipet "Wilhelm Heidkamp" i tèten, var det begynt å lysne av dag.
Men sikten var fremdeles dårlig på grunn av snødrev.

Likevel ble forreste tyske jager snart observert både fra "Michael Sars" og "Kelt". Og begge fartøyer sendte øyeblikkelig melding om det til sjefen for Ofotenavdelingen.
Straks ble ytterligere en jager sett fra bevoktningsbåtene og så èn til osv., og i løpet av ti minutter passerte ni tyske jagere bevoktningslinjen med kurs innover fjorden.

Meldinger om det ble etterhvert som jagerne fòr innover forbi, sendt fra bevoktningsbåtene til panserskipet "Norge".

Den siste meldingen ble her mottatt fra "Kelt" ved 0320-tiden og lød:

"Ni (Jageren "Erich Giese" var på grunn av forskjellige havarier blitt forsinket, og kom først frem til munningen av Ofotfjorden omtrent tre timer etter de øvrige tyskerne.) tyske jagere har passert inn Ofotfjorden".

Etter at jagerne hadde passert, fortsatte "Michael Sars" og "Kelt" bevoktningen som før.

Da Narvik-gruppen under sin videre ferd innover fjorden, kl. 0340 var kommet fram til linjen Ramnes-Hamnes, ble sjefen for 3. jagerflotilje, kommandørkaptein Gadow, med jagerne "Hans Lüdemann", "Anton Schmitt" og "Dieter von Roeder", i henhold til operasjonsordren, detasjert av kommandør Bonte med oppdrag å sette i land tropper som skulle besette de festningsanlegg som tyskerne feilaktig antok, var lagt på begge fjordsider ( ved Ramnes-Hamnes ).

Kystbatterier ved munningen av Ofotfjorden fantes bare i Quislings fantasi (han hadde varslet tyskerne om dette), selv om tyskerne, men også britene, lette omhyggelig etter dem.

Forsvaret lå mye lenger inn, i form av de to panserskipene "Norge" og "Eidsvoll". Begge skrev seg fra år 1900, men som kystforsvarsskip var de ikke å forakte.
Men båtene var allikevel meget tungdrevne og lite "konkurransedyktige" i forhold til sine moderne motstandere.

Meldingen fra "Senja" var imidlertid feil. Den jageren som ble sett fra fartøyet var tysk. Britiske krigsskip var overhodet ikke i Ofotfjorden natten til 9. april.
Meldingen ble ikke uten betydning for utviklingen av begivenhetene på Narvik havn senere på natten.

Som tidligere har lest, kan vi huske at det ble fortalt at sjefen for Ofotenavdelingen på forespørsel, kl. 2400 hadde fått ordre fra Kommanderende Admiral om at angrep på Narvik skulle bli møtt med makt.

Etter at Avdelingssjefen hadde fått de foran nevnte meldingene om kamp i Oslofjorden og at tyske krigsskip forserte inn til Bergen, ba han Kommanderende Admiral om ny instruks i tilfelle av et tysk angrep på Narvik.

Forespørselen ble sendt gjennom 3. Sjøforsvarsdistrikts stab i Tromsø som samtidig meddelte Kommanderende Admiral at "Norge" fremdeles lå i Narvik med telefonforbindelse til land.

Da Kommanderende Admiral fikk denne forespørselen, var det blitt tydelig at et tysk angrep på Norge var under utvikling.
Av den grunn sendte han etter å ha forelagt spørsmålet til utenriksminister Koht, følgende ordre som svar på kommandørkaptein Askims forespørsel, til 3. Sjøforsvarsdistrikts stab:

"Ingen skyting mot britiske fartøyer, men mot tyske".

(Denne ordren ble senere sterkt nyttet i tysk propaganda som tegn på at de norske sjømilitære myndigheter alt før det tyske angrepet på Norge var en kjensgjerning, hadde inntatt en unøytral holdning.

Men det virkelige forhold var at Kommanderende Admiral først etter at det var blitt klart at et tysk angrep på Norge var satt inn, utstedte denne ordre.)

Denne ordre ble av Sjøforsvarsdistriktets stab øyeblikkelig sendt videre til sjefen for Ofotenavdelingen og mottatt av ham umiddelbart før det tyske angrepet mot Narvik satte inn.

På grunn avdet fikk han ikke sendt ordren til sjefen på "Eidsvold". (Brev av 10/3-1958 fra kommandør Askim til Den krigshistoriske avdeling).

Panserskipet "Eidsvold" lå om morgenen 9. april fremdeles til ankers utenfor havneinnløpet til Narvik, omtrent 500 meter ut for lykten på Framnesodden.
Snøfallet var utover natten og morgenen til dels så tett at land ikke ble sett fra fartøyet.

Da fartøyets sjef, kommandørkaptein Willoch, ved 0330 - tiden var blitt underrettet om at ni tyske jagere hadde krysset bevoktningslinjen i Ofotfjordens munning med kurs inn fjorden, ble han klar over at et tysk angrep på Narvik var nært forestående.

Han ga derfor straks ordre om å purre ut den vaktfri del av besetningen, (det var krigsvakt ombord, dvs den ene halvdel av besetningen har fri om gangen) og gjorde fartøyet klar til kamp.
Stridsammunisjon ble brakt opp fra ammunisjonsmagasinene og kanonene ladd med sprenggranater. Livbeltet ble delt ut til alle mann, og fartøyets båter ble firt av til vannlinjen.
Styrbords motorbåt ble bemannet med to mann og fortøyd akterut.

Sjefen og fartøyets navigasjonsoffiser, vernepliktig kaptein S. Kvande, gikk på kommandobrua, og batterisjefen, kaptein K. Thorkelsen tok plass i forre mers, hans plass under strid.

Forøvrig var alle mann på post etter skyterullen.

Kl. 0415 var "Eidsvold" klar til kamp, og sjefen ga ordre om å lette anker. Det var da begynt å lysne av dag og snøfallet hadde lettet noe.

På fartøyet var spenningen til å ta og føle på. Det ble holdt skarp utkikk, tross den dårlige sikten, utover fjorden.

Ennå mens panserskipet var under letting, kom plutselig to tyske jagere i sikte fra fartøyet på en avstand av 300-400 meter.

Etter at panserskipet "Norge" var lett, ble fartøyet styrt utover mot innløpet til havnen. Og ved 0420-tiden var panserskipet i posisjon omtrent 300 meter ut for malmkaien med babords batteri bærende mot havneinnløpet.

Under lettingen av ankeret og gangen utover til denne posisjonen, var surringene på fartøyets redningsflåter og båter blitt kastet loss og styrbords sidefartøyer firt av og slept langs siden.
Dessuten var livbelter blitt utdelt til besetningen.

Kort tid etter at "Norge" var kommet i stilling ute på havnen, ble det fra fartøyet i snøtykken sett to fremmede jagere i havneinnløpet ved Ankenessiden.
"Norge" var da i likhet med "Eidsvold", klar til kamp, og hver mann var på post ved skyterullen.

Panserskipenes besetninger var ikke fulltallig. Etter bemanningsreglementet skulle besetningene bestå av 270 mann. Under nøytralitetsvernet var besetningen på "Norge" redusert til 229 mann (befal og mannskap) og på "Eidsvold" til 238 mann.

På grunn av permisjon og sykdom (av "Norge"s besetning var om morgenen 0. april 1940, 35 mann permitert, to på sykehus i land og to i arrest. Av "Eidsvold"s besetning var samme morgen 40 mann permitert, tre på sykehus og èn i arrest)
var imidlertid 8. april besetningens størrelse på "Norge" i alt bare 191 mann og på "Eidsvold" 183 mann. Som følge av det kunne ikke alle kanonene på fartøyene betjenes samtidig. 76 mm. kanonene var derfor ikke besatt om morgenen 9. april.

Besetningene ved 15 cm. kanonene ble supplert med folk fra de kanonene som ikke ble besatt. I 21 cm. kanontårn (to) var det ikke noen tårnsjef, slik at kanonkommandøren (skytteren) måtte betjene både høyde - og sideretningen.

Dette vanskeliggjorde skytingen. Kanonkommandøren i forre 21 cm. tårn på "Norge" var dessuten permittert, og i hans sted ble en tidligere kanonskytter (O.Damhaugen) satt som kanonkommandør.

På begge panserskipene var kanonsiktene på grunn av den dårlige sikten stilt på raserende avstand (omtrent 1400 meter).

Da de to tyske jagerne ble sett fra "Eidsvold", ga sjefen, kommandørkaptein Willoch, straks ordre om å anrope forreste jager ( det var kommandør Bontes sjefsskip "Wilhelm Heidkamp") med signallampe. Da jageren ikke svarte på anropet, lot kommandørkapteinen skyte et varselskudd ( i tyske anføringer er det anført at "Eidsvold" skjøt et skarpt varselskudd som passerte nær akterenden av "Wilhelm Heidkamp") og samtidig heise et toflaggssignal, etter den internasjonale signalbok: "Bring Deres fartøy til å stoppe".

Den tyske jageren etterkom straks denne ordren, og kommandør Bonte lot signalisere: "Jeg sender en båt med en offiser" (I henhold til general Falkenhorst ordre av 12. mars 1940 for besettelsen av Narvik, skulle den, om mulig, søkes gjennomført på fredelig måte. Og for å unngå kamphandlinger var det i orden å sende og også anbefalt å sende parlamentærer for korte forhåndsforhandlinger.)

Fra "Wilhelm Heidkamp" som etter at den var stoppet, var blitt liggende omtrent tvers på babord side av "Eidsvold" på en avstand av 200 meter, ble en motorbåt satt på vannet, og kommandør Bonte sendte sin 2. admiralitetsoffiser, orlogskaptein ("Korvettenkapitän") Gerlach sammen med en signalmann ombord på "Eidsvold" som parlamentær med ordre om bl.a. å oppfordre sjefen for panserskipet til å oppta et lojalt samarbeid med det tyske rike (jfr. G. von Hase: "Die Kriegsmarine erobert Norwegens Fjorde", side 329).

Motorbåten la til på styrbord side av panserskipet, hvor det var blitt kastet ut en stormleider aktenfor aktre bro.

Orlogskaptein Gerlach og signalmannen ble på akterdekket mottatt av "Eidsvold"s nestkommanderende, kaptein L. Jansen og vernepliktig sekondløytnant B. Aas.

Den tyske offiseren hilste og ba om å få snakke med "Eidsvold"s sjef, og ble av kaptein Jansen, sammen med signalmannen, ført opp på kommandobroen hvor kommandørkaptein Willoch oppholdt seg.

Mens dette foregikk, ga batterisjefen ordre til kanonbesetningen om å rette kanonene mot den tyske jageren og følge den i siktekikkertene etter hvert som den forandret stilling. (Batterisjefen spurte også kommandørene i forre og aktre 21 cm kanontårn om de kunne skyte på den tyske jageren på den korte avstanden (200 meter) med rekken (Under "Klart skip" skulle rekken legges ned. Dette var imidlertid ikke gjort. Derimot var flaggspillet akterut blitt tatt ned.) oppe. Til det ble det fra begge tårn svart: "Ja, kanonene går over.)

Da orlogskaptein Gerlach var kommet opp på kommandobrua, hilste han på kommandørkaptein Willoch og avleverte først de vanlige frasene om at tyskerne var kommet til Norge som venner for å hjelpe nordmennene til å forsvare sin nøytralitet mot britisk pågang. Videre oppfordret han kommandørkapteinen av den grunn, til å oppta et lojalt samarbeid med den tyske krigsmakt. Til slutt henstilte han til kommandørkaptein Willoch å overgi fartøyet uten kamp og fremsatte følgende krav for å unngå kamphandlinger mellom panserskipet og de tyske jagerne:

"Eidsvold" skulle foreløpig bli liggende til ankers utenfor Framnesodden. Sluttstykkene på kanonene skulle fjernes. Fartøyets maskiner skulle gjøres ubrukelige ved å fjerne viktige maskindeler. Hele besetningen skulle inntil videre bli ombord på fartøyet.

Kommandørkaptein Willoch svarte at han var blitt underrettet om at tyske sjøstridskrefter var på vei til Narvik og at han hadde fått ordre av Kommanderende Admiral om å yte motstand. Da den tyske offiseren fremholdt at motstand ville være nytteløs og ikke tjene noen hensikt, da en rekke norske kystbyer alt var på tyske hender, ba kommandørkapteinen om ti minutters betenkningstid så han kunne få tid til å konferere med sin avdelingssjef (kommandørkaptein Askim) før han svarte på de tyske kravene. Dette ble ikke innvilget av orlogskaptein Gerlach.

Etter det forlot den tyske offiseren sammen med signalmannen kommandobroen, og gikk ut på akterdekket og ned i motorbåten som straks satte av fra panserskipet. Han ble fulgt til fallrepet av sjefen for "Eidsvold".

Umiddelbart etter satte kommandørkaptein Willoch seg i forbindelse (ved ultrakortbølgeapparatet i "Eidsvold"s radiorom på aktre bro) med kommandørkaptein Askim og sa:

"Det er kommet en offiser fra en tysk jager ombord med oppfordring om at jeg skal overgi fartøyet. Jeg ber om forholdsordre". Kommandørkaptein Askim svarte kort og godt:

"Åpne ild". Willoch svarte tilbake: "Jeg går til angrep". (Brev av 1/2-1958 fra kommandørkaptein Askim til Den krigshistoriske avdeling.)

Orlogskaptein Gerlach ble derpå kalt ombord på "Eidsvold" igjen og møtt på akterdekket av kommandørkaptein Willoch som meddelte ham at han hadde fått ordre om å åpne ild mot den tyske jageren. Den tyske offiseren oppfordret på ny kommandørkapteinen til å overgi fartøyet, men fikk et bestemt avslag. Etter det gjorde tyskeren honnør og gikk igjen ned i motorbåten som straks satte av.

Kommandørkaptein Willoch sprang så forover batteridekket om styrbord for snarest mulig å komme opp på kommandobrua, hans plass under kamp, idet han ropte: "På plass ved kanonene. Nå skal vi slåss, gutter".

Mens forhandlingene mellom sjefen for "Eidsvold" og den tyske offiseren sto på, hadde Wilhelm Heidkamp" gått aktenom panserskipet og opp langs styrbord side av fartøyet. Og etter at orlogskaptein Gerlach for annen gang hadde satt av fra "Eidsvold", gikk den tyske jageren foran baugen på fartøyet og la seg omtrent 30 grader på babord baug av panserskipet på 700 meters avstand, klar til å skyte torpedoer mot det.

Da kommandørkaptein Willoch var komet opp på kommandobroen, ga han ordre om full fart fremover med kurs mot "Wilhelm Heidkamp".
Samtidig ga han batterisjefen ordre om å åpne ild. Batterisjefen kommanderte straks "Babord batteri", og et øyeblikk etter: "Salve". (Ordren om "Salve" ble visstnok gitt to ganger.)
Men innen kanonbesetningen rakk å skyte, ble "Eidsvold" truffet av tre tyske torpedoer som detonerte med voldsom virkning.

Straks etter at orlogskaptein Gerlach siste gang hadde satt av fra "Eidsvold", lot han skyte opp et avtalt faresignal ( et rødt "Very`s " lys) som tegn på at de tyske kravene var blitt avslått, og at det ville bli kamp.

På kommandobrua på "Wilhelm Heidkamp" sto bl.a. general Dietl, kommandør Bonte og jagerens sjef, orlogskaptein Erdmenger.

Da "Eidsvold" satte kurs mot jageren, og avstanden etterhvert minsket til 500, 400 og 300 meter, ble orlogskaptein Erdmenger engstelig for at hans fartøy skulle bli verdet og ga ordre om full fart forover for å komme unna og legge det i ny posisjon for torpedoskudd.

Da han også så at "Eidsvold"s kanoner ble rettet mot jageren og han fryktet for at en salve fra panserskipets 21 cm og 15 cm kanoner på den korte avstanden, ville kunne få alvorlige følger for hans fartøy, ba han kommandør Bonte om tillatelse til å torpedere panserskipet.

Kommandører nølte med å gi tillatelse til det. For det første skulle han etter sin instruks for angrepet på Norge, bare bruke våpen i tilfelle at nordmennene først åpnet ild. For det andre skulle besettelsen av Narvik så vidt mulig, søkes utført på fredelig vis. Og hvis han torpederte "Eidsvold" ville dette etter hans mening, neppe lykkes. Først etter en kort meningsutveksling med general Dietl som oppfordret han til å skyte, ga Bonte ordre om å torpedere panserskipet. "Wilhelm Heidkamp" skjøt så en salve på fire torpedoer med aktre torpedoutskytningsrør mot "Eidsvold".

"Nå fulgte noen spennende minutter. Panserskipet dreide langsomt sine svære kanontårn mot oss, og vi stirret spent på kanonmunningene" - (jfr. Dietl, Gerda-Louise og Hermann, Kurt: "General Dietl" side 56.)

Tre av torpedoene ( Etter norske rapporter traff tre torpedoer panserskipet. Tyskerne anfører imidlertid at bare to av torpedoene traff målet. ) traff "Eidsvold" på babord side, i rask rekkefølge. Den første torpedoen traff akterskipet rett under aktre kanontårn, den andre traff fartøyet midtskips og den tredje traff forskipet.

Torpedotreffene hadde en voldsom virkning. Antagelig førte de til at ammunisjonsmagasinene sprang i luften. Fartøyet brakk i to deler og sank med forskipet først, alt i løpet av femten sekunder. Det siste som ble sett av panserskipet "Eidsvold" var akterskipet som sank loddrett ned i dypet. Klokken var da 0437.

Av besetningen ble bare seks av de som var ombord reddet, mens 175 mann gikk ned med fartøyet. Blant de omkomne var "Eidsvold"s sjef, kommandørkaptein Willoch og samtlige offiserer med unntak av vernepliktig intendanturløytnant H. Opstad, som fikk reddet seg ved å hoppe over bord fra akterdekket.

Løytnant Opstad og tre utskrevne dekksmenn , A. Inderbø, K. Johannesen og K. Nielsen, ble tatt opp av en tysk motorbåt.

De to øvrige som ble reddet, vernepliktig underoffiser L. Holstad og maskinkvartermester H. Backe, lyktes det å komme opp på en redningsflåte, og på den drev de inn på stranden på Framnesodden.

De to mann som under forliset var i "Eidsvold"s motorbåt, utskrevet dekksmann K.A. Pettersen og utskrevet maskinmann B. Torp, reddet seg inn til land med båten.

Etter at "Eidsvold" var blitt senket, gikk "Wilhelm Heidkamp" inn til Narvik og la seg til ankers utenfor dampskipskaien.

P/S "Eidsvold".

Invasjonen i Norge starter.

Den tyske oppmarsj mot Narvik.

Det tyske angrep i Ofotfjorden. P/S "Eidsvold" senkes.

P/S "Norge" senkes.

Diverse norske fartøyer i Ofoten-distriktet under invasjonsdagene.

Sjøslagene ved Narvik 10. april 1940.

Sjøslagene ved Narvik 13. april 1940.

De allierte tar tilbake Narvik.

Den allierte evakuering fra Bodø, Narvik og resten av Nord-Norge juni 1940.

Oppdatert 11.10.2012