Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Invasjonen i Norge starter

Vrak i Nordland > Slaget Nord Norge

De norske, tyske og britiske
mariners felttog i Norge april-juni 1940.


"Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært. Døden ikke heller".


La dette bildet av Hans Majestet Kong Haakon VII, det norske flagg,
de snødekte fjell og bølgende hav,
samt panserskipene "Norge" og "Eidsvold" symbolisere hva så mange unge menn
ofret livet for de grusomme vårdagene 1940.

Disse sidene er ikke ment som ren vrakinformasjon, men heller som en historisk bakgrunn du kan ta med deg neste gang du er og dykker i Narvik.

Jeg tror disse sidene skal dekke det meste av hva som skjedde her . Jeg har også lagt vekt på de marine hendelsene som foregikk, og som du vil se, er hovedvekten lagt på Narvik og området rundt.

Selvsagt skjedde det voldsomme ting også ellers i landet, både på land, i luft og på sjøen, men ett sted måtte jeg sette grensen.
Som vrakdykker ble da det som skjedde i Narvik de to første månedene av krigen, samt noe fra Bodø-området, et naturlig valg å skrive om.

Les historien her,
og legg deg den på minnet den dagen
du tar din frihet som en selvfølge...


PS Norge



Fra utbruddet av krigen mellom Storbritannia og Tyskland 3. september 1939 hadde begge de krigførende parter på mange måter en særlig interesse for Norge. Norskekysten var den østre grense for sjøruten fra de tyske havner til Atlanterhavet, og kontrollen av den var på ny, som i 1914-18, en hovedfaktor i den britiske sjøblokade. Innen fjorten dager etter krigsutbruddet sendte den britiske regjering ut en erklæring om at et tysk angrep på Norge ville møte motstand som et angrep på Storbritannia!

For tyskernes krigsmaskin var dessuten jernmalm noe av det aller viktigste. Man var av den oppfatning at Tyskland ikke ville kunne føre aktiv krig lenger enn tolv måneder hvis det ikke fikk malm fra bl.a. Sverige. Det ble regnet med at Tyskland i 1938 importerte 22 millioner tonn jernmalm, hvorav ni og en halv million tonn kom fra kilder som den allierte blokade senere hadde avskåret forbindelsen med, og ni millioner tonn kom fra Sverige. Denne malmen ble lastet ombord på tyske skip i Narvik. Tapet av denne byen ville derfor bringe Tyskland ned på en sjettedel av importen før krigen. Narvik betydde derfor ALT!

Den tyske storadmiral Raeder mente dessuten at en tysk okkupasjon av Norge var den eneste effektive måte å blokkere handelsrutene fra Norge til England på, fordi de startet fra så mange spredte punkter på norskekysten, og omvendt; at en britisk okkupasjon ville sette kontrollen over Østersjøen i fare. Denne var tysk sjøkrigsføring fullstendig avhengig av. Dessuten: England skulle sultes ut, og dette nyttet ikke hvis man ikke fikk kontroll over all trafikken og eksporten fra Norge.

Da den tyske invasjonen nærmet seg, var dette selvsagt meget nøyaktig planlagt. Krigsskipene som skulle sendes, kunne ikke ta med seg så mye utrustning, så mer langsomtgående handelsskip skulle gå i forveien etter en omsorgsfullt utarbeidet timeplan. En gruppe på syv skip skulle gjelde for normal trafikk til Murmansk, andre skulle seile enkeltvis og stole på at de lykkelig skulle unngå undersøkelse av den norske nøytralitetsvakten. Noen skulle ligge i norske havner som kullskip og vente på der Tag.

Alle skulle være fremme i bestemmelseshavnene i løpet av invasjonens første dag. Transportplanen omfattet også omhyggelige forberedelser for bruk, eller misbruk, av det britiske flagg, navn på britiske krigsskip og bruk av engelsk språk for i øyeblikkets hete å villede med hensyn til nasjonalitet, hvis de tyske skip plutselig ble avkrevd forklaring ved innløpet i norske havner. Det øyeblikk da man skulle trenge inn gjennom havneforsvaret, var etter all sannsynlighet det mest kritiske under hele operasjonen. Men med eller uten maskering, så forutsatte den tyske planen, i mye av det samme som hadde brakt Hitler triumferende gjennom så mange andre kriser, at den norske regjeringen, regjeringen for et fredselskende folk, snarere ville la det øyeblikk da det måtte handles, gå tapt enn utsette seg for ansvaret for plutselig å kaste seg ut i en total krig.

Den tyske plan gikk ut på at landsettingen i Norge under enhver omstendighet skulle settes i verk overalt 9. april 1940 kl. 0415. Britene visste at noe stort var på gang, og var også fullstendig klar over hvor viktig byen Narvik var. De startet derfor utlegging av minefelt ved innløpet til Vestfjorden nord for Bodø den 8. april kl. 0430. I seg selv var jo faktisk også dette en krenkelse av norsk suverenitet. Norge var nøytralt, og var foreløpig ikke part eller alliert med verken England eller Tyskland.

De tyske styrker var organisert i elleve grupper, hvorav fem hadde avgjørende oppgaver. Slagkrysserne "Gneissnau" og "Scharnorst" under kommando av viseadmiral Lütens, fulgte ti jagere med to tusen soldater som skulle ta Narvik. 1700 mann skulle, fra den tunge tyske krysseren "Admiral Hipper" til Trondheim, og en større gruppe med blant annet den tunge krysseren "Blücher" og lommeslagskipet "Kützow" hadde ordre om å trenge inn gjennom den lange Oslofjorden og landsette omtrent 2000 mann for å besette hovedstaden.

Britisk etterretning fikk straks melding da de tyske krigsfartøyene la ut fra hjemlandet sitt, og den britiske flåten ble alarmert og seilte ut. I 24 timer holdt øverstkommanderende for britene kurs nordover til forbi høyden av Trondheim. Man hadde ønsket et håp om å treffe på tyskerne i åpen sjø. "Glowworm" som hadde dratt fra Scapa Flow 5. april for å dekke mineleggingen i Vestfjorden, ble liggende baketter i det tunge været etter å ha stoppet for å ta opp en mann som var falt overbord. Da den fulgte etter "Renown" nordover mot Vestfjorden, fikk den litt over kl. 0700 den 8., i stilling v.n.v. for Trondheim, se to fiendtlige jagere som tilhørte Narviskekspedisjonen og som hadde mistet kontakten med sine som følge av været.

Den første tyske jager satte full fart på, fulgt av to salver fra "Glowworm", mens en løpende strid begynte med den andre. Kampen begynte like etter kl. 0800, og gikk bra for britene. Men det tyske skipet kunne tilkalle hjelp fra den tunge krysseren "Hipper" som åpnet ild mot "Glowworm" før det var gått en time. Så underlegen som den var, svarte den med en torpedosalve og forsvant for en tid inn i et røykskjerm. "Hipper" unngikk torpedoene, men gikk også inn i røykskjermen. Da den ikke fikk roret til å lystre i den høye sjøen, kom den helt foran det britiske skip som hadde angrepet den, med det resultat at vel 40 meter av panserbeltet og styrbords torpedoutskytningsrør ble revet løs. "Glowworm" gikk i luften få minutter senere. Sjefen, kapteinløytnant G.Broadmead Roope, fikk Victoria-korset post mortem da man fikk full rede på hva som var hendt.

Mens den britiske Hjemmeflåten fortsatte nordover, ble noe av de tyske hensikter røpet lenger sørpå, hvor den polske ubåten "Orzel" lå på vakt i den nordligste del av Skagerrak. Ved middagstid angrep den og senket det tyske transportskipet "Rio de Janeiro" utenfor Lillesand. Omtrent hundre tyske soldater ble brakt i land av norske fiskebåter. På forespørsel røpet de ovenfor norske myndigheter at de var på vei med kanoner og mannskap for å "beskytte" Bergen.

Men den britiske admiral Whitworth og hans eskadre raste altså nordover med søken etter hele den tyske flåten som hadde reist ut. Men forgjeves. Hvis tyskerne stevnet nordover for Narvik, var den mulighet fremdeles til stede at de kunne bli møtt av admiralen lenger nord. Men det lykkes ham ikke å løse den oppgave å møte de ti tyske jagerne som skilte lag fra sin eskorte utenfor Vestfjorden ved 2000 tiden om kvelden den 8. april, og som satte kurs for Narvik uten å lide noen skade under ferden gjennom det område som den britiske minefeltpatruljen så nylig hadde forlatt. Men det hadde altså vært at forferdelig vær, og tyskerne hadde strenge ordre om ikke å stoppe for enhver pris. De mistet mannskap over bord, men hadde ikke lov til å stanse opp "bare" p.g.a. dette. Kanskje var det nettopp dette som gjorde at tyskerne vant kappløpet.

Men ved midnatt, natt til 9. april, skimtet admiralen om bord på "Renown", omtrent 80 km. vest for Skomvær fyr, to mørke skip i retning av kysten, rett etter at de hadde kommet gjennom en snøbyge. Admiral Whitworth sendte melding om at det var en slagkrysser og en tung krysser, til tross for at det i virkeligheten var "Gneissnau" og "Scharnorst". Det kom til sterk ildgivning mellom skipene. "Renown" led ikke noen alvorlig skade ved tunge granater som traff den tre ganger, mens "Gneissnau" derimot fikk, da avstanden var gått ned til ca. 12 km, et treff i fokkmesen som ødela det automatiske ildlendingsutstyr og midlertidig satte dens hovedskyts ut av spillet. Etterhvert kom skipene fra hverandre i de tunge snøbygene, men først etter at "Gneissnau" hadde fått inn to treff til fra "Renown".

Lenger sør hadde imidlertid en engelsk ubåt et betydelig resultat utenfor Kristiansand. Den lette krysseren "Karlsruhe" ble torpedert av "Truant" kl. 1900 den 9., en time etter at den hadde forlatt havnen. Båten sank omtrent tre timer senere.

Fremrykningen til Oslo medførte en lang seilas opp Oslofjorden, og vi (nordmennene) fikk en rimelig varsel om hva som holdt på å skje, idet de tyske skip ble møtt ved fjordmunningen kl. 2306 den 8. april av det norske bevoktningsfartøyet "Pol III", en 214 tonns hvalbåt, som slo alarm ( og rammet en tysk torpedobåt) i de få minuttene før mitraljøsesild fra en fiende, som ikke hadde erklært krig, hadde såret sjefen alvorlig og satt fartøyet i brann. Han døde i sjøen, det første offer for storadmiral Raeders instruksjon om at motstand ville bli møtt hensynsløst. Da de tyske skipene passerte Horten, ble det ytet kraftig motstand av mineleggeren "Olav Trygvason", men admiralen for den norske marinestasjonen overga denne kl. 0735, som følge av tysk trussel om bombing fra luften.

Imidlertid hadde hovedeskadren, som etter planen skulle nå Oslo kl 0415, gjenopptatt fremrykningen med sine mest verdifulle enheter forrest. Men omtrent 15 km. fra hovedstaden møtte følget på enda en norsk marinestasjon, eller rettere sagt en norsk festning - Oscarsborg, bygd på Krimkrigens tid - i Drøbak, hvor fjorden snevrer seg sammen til en bredde av 450 - 500 meter. Her oppnådde de norske batterier, bestykket med 3 28 cm. kanoner (Krupp modell 1892), noen 15 cm. kanoner og torpedoutskytningsrør og med spesielt kampvillig besetning, et resultat som ble av en stor betydning så vel for sjøkrigen i sin alminnelighet som for timeplanen for besettelsen av Norge.

Tysklands nyeste krysser, "Blücher", ble skutt i brann, torpedert og sank med et tap på omtrent 1 000 mann, inkludert mesteparten av den tyske general Engelbrechts stab for besettelse av Oslo. "Lützow" ble også skadet, og de andre skipene måtte derfor snu og sette sine styrker i land på østsiden av fjorden, for så å rykke langsomt fremover mot hovedstaden. Oscarsborg ble etterhvert tatt som følge av bombardement fra sjøen og fra luften, og sjøveien ble igjen åpnet etter en forsinkelse på mer enn 24 timer,- timer som ble så viktig for å gi landets regjering og kongehus et forsprang for å komme i sikkerhet. At invasjonen var et faktum ble klart litt før midnatt 8.-9. april ved angrepet på Oslofjordens ytterste festning i Horten, og den angripende styrkes nasjonalitet ble endelig fastsatt ved en melding fra Bergen kl 0135.

Regjeringen var trådt sammen til midnattsmøte som ennå ikke var avsluttet da den tyske minister ( dr. Bräuer) kom med sine krav kl. 0415. Forsvarets Overkommando var alt i arbeid, og kl. 0235 da den britiske minister telefonisk ble underrettet om sjøangrepet, brukte utenriksministeren, dr. Koht, ordene: "Så vi er nå i krig." Likevel bestemte regjeringen seg bare for delvis og stille mobilisering (innkalling med post), omfattende hærens fire sørlige divisjoner og vaktavdelinger på begge sider av Oslofjorden, med torsdag 11. som første dag soldatene skulle fremstille seg på de fastsatte mobiliseringsordre. Dette var innholdet av den offisielle mobiliseringsordre som ble sendt divisjonssjefene telegrafisk ved 0600- tiden. Men så ble det sendt ut over Norsk Rikskringkasting halvannen time senere et tilfeldig intervju med utenriksministeren på Oslo Østbanestasjon. Han talte da om alminnelig mobilisering. Resultatet ble at mange av dem som det gjaldt, trodde at mobiliseringen skulle være "snarest mulig" og alminnelig, og møtte i samsvar med dette. - og fikk vite at de ikke var ventet ennå.

Men kl. 0730, 8. april førte et ekstratog kongefamilien, regjeringen, og de fleste stortingsmenn til Hamar. Dette medførte at Oslo ble et lett bytte for tyskerne, de kom til dekket bord. En håndfull tyske soldater med litt flystøtte kunne innta en by med 250 000 innbyggere. Quisling fikk og tok straks sjansen til å for å tilrive seg regjeringsmyndigheten, og hans første offisielle gjerning, kl. 1930 samme dag, var å tilbakekalle mobiliseringsordren.

Trondheim og Bergen ble tatt ved overraskelse. Byene var i tyskernes hender da innbyggerne våknet til dagens arbeid 9. april. Ved Bergen ble de fremskutte verker passert av den tyske eskadren uten vanskeligheter i mørke, skjønt fet i siste øyeblikk ble lagt ut noen miner som senere voldte tyske transporter store tap. Det var imidlertid to sterkere og høytliggende forter nærmere byen hvor kommandanten ikke lot seg narre av et signal på engelsk: "Stopp ildgivningen. Vi er venner". De fikk tilføyd krysseren "Königsberg" alvorlig skade.

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen