Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

HMS Effingham Side 4

Vrak i Nordland > HMS Effingham




Bliksvær, 17. mai 1940:

Vi fortsetter herved historien, fortalt av kapteinen ombord på HMS "Effingham".
Fartøyet er ikke lenger flaggskip for øverstkommanderende Lord Cork,
som har blitt igjen i Narvik-området for å lede kampene der.
Tyskerne er like i helene, og situasjonen er for å si det forsiktig, stresset og kaotisk.

Her har du kapteinens "memoarer", dvs. den uoffisielle versjonen av det som skjedde:


Tapet av H.M.S. "Effingham"

Situasjonen var ikke tilfredsstillende, og etter diskusjoner med general Auchinleck, bestemte Lord Cork seg for å flytte hovedkvarteret sitt til sjøs

Han sa at jeg skulle bli med en bataljon av S.W.B’s 6 Bren fartøy med 40 tonn last og seile to dager senere for å avlaste Bodø.

Bodø var nå en svært liten havn og mitt skip var veldig langt. Lite var kjent, og en kunne finne ut svært lite lokalt uten å risikere sikkerheten, hvis en ønsket å finne ut om hvordan høyden til den lille piren var i Bodø.

Lite kunne en også vite om muligheter for kraner på piren, ei heller om vanndybden

Alt som en kunne finne ut, og det var ikke til å stole på, var at jeg var beordret til å komme med de troppene jeg kunne vente meg å ha, og vi ville da ha omtrent en fot med vann under bunne av skipet i løpet av en time ved midnatt, i halvmørket.
Dette var fordi det var kjent at Hunene foretok en "daglig" luftrekognosering av området, og hvis vi ble sett, så ville vi bli angrepet med en gang.

Jeg skulle, i løpet av den ene timen, og under de forholdene, manøvrere skipet i hennes fulle lengde i svært grunt farvann, losse av 1000 mann, losse av, antakelig med min egen kran, 6 svært fullpakkede Brencarriers, og 40 tonn last.

Og til slutt ; komme meg ut så raskt som mulig før vi ble bombet.


Planene var ikke særlig betryggende, men desperate situasjoner krever hurtig handling, i tillegg til en viss mengde risiko. To ting plaget meg spesielt:

For det første, etter at jeg hadde til slutt funnet ut hvor store Brencarriene var, så fant vi ut at vi simpelthen måtte stappe de så tett sammen på et av dekkene, at halvparten av artilleriet mitt ikke kunne brukes, siden vi ikke kunne komme til det.

For det andre, det var svært viktig at troppene ikke tok med mer enn 40 tonn, som de sa var nødvendig å ta med.

Den 17. mai, mellom to luftangrep, foretok jeg lastingen av se seks Brencarriene og en god del av lasten, fra en pir i Harstad.
Så, etter at det var ferdig, flyttet jeg meg tre miles nedover havnen for å omme vekk fra nysgjerrige innbyggere.

Vi visste at blant de så var det både Nazi-symatisører, men også gode distributører av beskjeder.

Mens jeg arbeidet, ankom reparasjonsskipet "Vindictive", som var "Effingham"s søsterskip, fra Skialfjorden.

Der, i en bortgjemt liten havn, hadde hun reparert "Penelope", som hadde kjørt på grunn tidligere.

Hun hadde også reparert "Eskimo", som hadde fått noen buer sprengt opp til broen, men som nå kunne gå med liten dampstyrke.

"Vindictive" ankret opp i min velbrukte "billett" (eng.). I det hun gjorde det, kom det første av de fryktede dykker-bombe angrepene hun hadde ventet på i noen dager.
Den traff henne nesten. Det samme skjedde med stakkars "Eskimo".

Jeg tror ikke de satte pris på denne velkomsten i Harstad!

Etter dette, og gjennom hele kvelden,
fløy Hun-fly over havna konstant.

Dette varte helt til midnattMen, merkelig nok, de fikk ikke øye på meg der jeg lå.

Denne uønskede aktiviteten, som merkelig nok kom på samme tid som mine operasjoner,
fikk meg til å lure på om nyheten om mitt oppdrag i Bodø hadde lekket ut.

Eller var det tilfeldig?






Nærbilde av "Effingham"
Rett etter hennes tilbakekomst
fra de Øst - Indiske øyer i september
12.09.1932.
Foto:
Dag-Jostein Andresen.

 

Side 1    Side 2    Side 3     Side 4     Side 5      Side 6     Side 7       Side 8    Side 9    Side 10

Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen