Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Dronning Mauud side 2

Vrak i Troms > DS Dronning Mauud


Postkortet over viser Dronninga i fart, og er på baksiden stemplet i Finnsnes 1929.
Foto: Skanfil, Oslo.


KAPTEIN EDWARD GRUNDTS BERETNING:

I et intervju med kapteinen på "Dronning Maud", gjengitt i ukebladet "Vi menn" i 1961,
forteller han blant annet om redningsaksjonen i forbindelse med "Johan Schultes" forlis.


Her gjengis en del av intervjuet:


-Det var 1. nyttårsdag 1940, sier kaptein Grundt, som nå er 76 år, men fremdeles med ungdommens kraft i seg. Han er da også gammel seilskutemann, og ser ikke ut til å være en dag over 60.

-Jeg var kaptein om bord i hurtigruteskipet "Dronning Maud", og vi var i nordgående. Vi gikk fra Trondheim ved middagstid, og vi var omtrent halvveis til Folla da vi hørte nødsignalene fra tyskeren over radio. Det var et lasteskip, 8000 tonneren "Johan Shulte". Den var da også ille ute, den hadde mistet propellen, fått ødelagt roret og var i det hele hjelpeløs og ønsket fortest mulig assistanse.

-
Var det ruskete vær?

MIDT PÅ SVARTE NATTEN

-Hva svarte De da nødropet kom?

-Jeg sa vi skulle være fremme i løpet av to og en halv time. Havaristen lå i Ytre Follafjord, hvor åpne havet sto rett på.

-Det hadde vel faktisk vært bedre om skipet drev i åpen sjø?


-Den skulle ha vært langt til sjøs hvis den skulle ha hatt klart farvann å drive på.

Båten var malmlastet, kom fra Narvik og hadde 36 manns besetning pluss 2 norske loser. Om bord i hurtigruten konfererte jeg med styrmenn og mannskap, og telegrafisten vår var i stadig kontakt med havaristen, som ga klart uttrykk for den farlige situasjonen, som stadig ble verre. Skipet drev ganske hurtig innover, og folkene om bord i "Johan Shulte" kunne høre brølet fra brenningene.

-Hadde de satt anker?


-Det hadde de nok gjort, men til å begynne med var det ikke noe feste å få. Og da ankrene tok, røk det ene. Det andre klarte ikke å holde båten. Dessuten var det bare et tidsspørsmål når det også ville gå.

-
Når kom dere frem?

-Vi var på stedet ved 22-tiden. Svarte natten var det, og vind og sjø var ikke blitt likere.

Når det gjelder slike redninger, gjelder det å ha klart for seg hvordan man vil gå frem. Jeg hadde tenkt over situasjonen, vindretning, sjøforhold og eventuelt andre momenter, og kom til hva som skulle gjøres. Først mente vi å berge skipet, men da situasjonen sto klart for oss på stedet, forsto vi at det ikke var til å tenke på.

-
Men Deres passasjerer?

-Vi hadde vel hundre passasjerer om bord, og besetningen og betjeningen utgjorde 45. Passasjerene var nok engstelige for det vi foretok oss, flere kom opp på broen og ville vite om det ikke var for risikabelt.

30 FAVNER


-Var dere nær land da dere kom frem til tyskeren?


-Vi hørte det buldre mot land av stor sjø. Det gjaldt å begynne redningen hurtig. Vi spurte havaristen om der var brukbar livbåt om bord. De svarte at de hadde forsøkt å få båtene på vannet, men de var blitt knust. Bare èn var igjen. Jeg sa til dem: "Forsøk med den ène, hvis ikke det går, skal vi bruke våre."

"Dronning Maud" gikk oppunder akterskipet på tyskeren slik at det skulle bli litt ly når livbåten ble firt ned. Deretter fikk vi om bord i havaristen en tre-tonns manilatrosse, og den brukte tyskerne da de firte seg ned og tok seg over mot oss. Da de kom oppunder, slengte vi ut redningstau, og jeg må beundre tyskerne for deres mot og dyktighet når det gjaldt å slenge seg i vannet og få tak i redningstauet.

-Men ble ikke livbåten knust mot hurtigruten?


-Den fikk seg noen støt, det gjorde den. Men ikke verre enn at den kunne brukes til en ny tur. I første omgang var atten med båten, tyve var igjen i lasteskipet.

-Og nå var dere enda nærmere land…….


-Da vi kom frem til stedet, hadde vi satt ut 90 favner kjetting som ikke tok bunn. Da det var gått et kvarters tid, begynte ankeret å ta, og det var et under at ikke hele kjettingen røk. Den sto som en streng langt bortover sjøen. Vi var kloss under akterstevnen på tyskeren da den første livbåten gikk. Så ble den siste del av mannskapet hentet. Redningen foregikk på samme måten. Da folkene fra livbåten for annen gang var lykkelig om bord i "Dronning Maud", hadde både vi og havaristen drevet atskillig mot land. Vi var inne på 30 favner vann. Det var nå sterke sjøslag, og buldringen mot holmer og skjær hørtes meget uhyggelig ut. Det viste seg da også at mange av våre passasjerer hadde gitt utrykk for at vi hadde vært i en meget risikabel situasjon. Jaja, det gikk jo bra, sier kaptein Grundt. Vi hev inn ankerkjettingen, som jeg var blitt mer og mer forbauset over etter som den fremdeles holdt, og vi måtte holde liten fart til å begynne med.


-Storm fra nordvest og ganske hard sjø, tette snøbyger, sier kaptein Grundt lakonisk, som han leste opp værvarslet fra Meteorologiske, nøyaktig og saklig.


Postkort sendt skrevet og stemplet ombord på "Dronning Maud", sendt til Belfast for igjen å videresendes til en adresse i Scotland.
Stempelet på frimerket er et såkalt "reisende stempel", og har teksten "Trondheim - Bergen 6/7-38".



BELØNNINGEN KOM SENT

De reddede ble ført inn i kabyssen, hvor de fikk skifte av seg de våte klærne. Om bord hos oss ble det samlet inn tørre klær mens deres egne ble hengt til tørk. Da de hadde fått mat og varm drikke, gikk jeg ned og ønsket de velkommen om bord etter det heldige redningsarbeidet. Jeg ble omfavnet av samtlige, og jeg husker de sang en takkesang.

-Hvordan gikk det med "Johan Shulte"?


-Den ble knust mot et skjær straks nordenfor Bessaker.

Vi fortsatte til Rørvik, der mannskapet ble satt i land, og merkelig nok var det en annen Nordenfjeldskebåt, "Kong Harald", som tok dem sydover igjen. I Svolvær fikk vi gratulasjonstelegram, og senere i måneden fikk mannskapet om bord i "Dronning Maud" tildelt pengegaver. Jeg skulle få en høyere utmerkelse. Imidlertid braket krigen løs 9. april det året, og da var det jo ingen som tenkte på utmerkelse. Dermed fikk den vente til bedre tider. Den kom først nå, da jeg fikk gullmedalje av det tyske redningsselskapet og et diplom fra det norske.

Denne redningsdåden vakte på den tid stor oppmerksomhet og fikk bred omtale i media. Forfatteren T. Nordanger sier det slik: "Dette var en av den mest utrolige redningsoperasjoner som i det hele tatt er utført på Norskekysten." Og det sier ikke så lite.

Prominenser:

Kronprins Olav den gang og kronprinsesse Märtha benyttet også Nordenfjeldskes skip på sine hilsningsturer til Nord-Norge, både "Dronning Maud" og "Prinsesse Ragnhild".

-Det skulle bare mangle, sa det festglade folk langs leia – våre æresgjester må jo holde seg til familien!

Kronprinsparets turer er umulig å glemme både for de høye gjester, skipets besetning som opplevde de kongelige på nært hold og ikke minst for folket langs kysten. Fest fra dag til dag. Nordenfjeldskes nye skip, "Dronninga" og "Prinsessa" i daglig tale, kom og gikk i rute med alle flagg oppe, hornmusikken gjallet mer og mindre vellykkede toner langs leia, mannskor sto opp og sang med store, åpne munner, barna laget flaggallèer, byenes og anløpstedenes kårne sto og trippet med både floss og snibel, og var så nervøse, politimestrene i sine uniformer, ungenes ville hurra - rop for de høye gjester og en bramfri glede over skolefri, skipenes kapteiner i all sin verdighet og på diskret avstand fra begivenhetene, maskintelegrafene som klirret, kronprins Olavs hjertelige smil og kronprinsesse Märtha som alltid løftet sin høyre hånd til sin berømte hilsen og trykket folket til sitt hjerte, som det ble sagt under en tale, hvorpå replikken lød:

-Eller helst omvendt, om æ må va så fri!

Ja, helst omvendt, kanskje, folket trykket den svenske prinsessen til seg og skipene hylte av fryd i tunge fløyter med noen ekstra lange ul - vi er kongeskip i dag!

(Sitat sammendrag av Leif B. Lillegaard)






Konvolutten og de tre følgende brevarkene er skrevet av den kjente polarforfatteren Lars Hansen.
Konvolutten er signert av forfatteren øverst i venstre hjørne, og er stemplet "Nordlands postexpedition 15/9-22.


Det første brevarket er, som vi ser, merket med "Dronning Maud", og forfatteren kan fortelle at han er blitt tatt imot som æresgjest av kapteinen.






Oppdatert 09.09.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen