Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

Dronning Mauud side 1

Vrak i Troms > DS Dronning Mauud



Første nyttårsdag 1940 var den tyske 8000-tonneren "Johan Shulte" på vei nordover til Narvik i ballast.
Værmeldinga var dårlig, men etter at Trondheimsleia var passert, ble det likevel besluttet å gå ytre lei.

Annen verdenskrig var nå begynt, og de tyske stålverkene hadde stort behov for jernmalm så det gjaldt å spare tid av den grunn.
Vinden økte etter hvert på, og da de passerte Halten blåste det full nordveststorm.

Det ble grov sjø og mye slingring og setting. Lett som skipet var på sjøen, hendte det i de verste sjøene at propellen slo tørt.
Maskinen fikk da hurtigere omdreining, men dette normaliserte seg når propellen igjen fikk tak.

Omtrent på høyde med Kya fikk skipet en svær sjø, og propellen slo tørt.
Da den igjen fikk tak, hørtes et brak og maskinen raste i vei så den måtte slås av.
Det viste seg at propellakslingen hadde røket, og da propellen for, rev den med seg roret samtidig.
Skipet var nå helt hjelpeløst, og mannskapet som var på 34 pluss 2 norske loser, var i den største livsfare.

Det ble loddet 100 m, og begge ankrene ble sluppet.
Men så fort som skipet drev unna i stormen, fikk de ikke feste.
De hektet seg fast et par tre ganger, men for hver gang glapp taket.
Det ble satt ut en livbåt på lesida, men den ble knust før noen kom seg om bord.

I den indre leia kom nordgående hurtigrute "Dronning Maud" i den fykende i stormen.
Kaptein var Edward M. Grundt. De har passert, som vanlig, Setervik og gikk opp mot Råsa, og kunne høre bulderet fra Folla.
Det er i dette øyeblikk vi går tilbake i historien og stiger om bord på "Dronninga".

Glimrende dramatisert av Leif B. Lillegaard, slik bare han får det til det til:


1.nyttårsdag 1940. Krigen var i gang på kontinentet, men foreløpig holdt den pusten.
I et fykende uvær svingte det flotte hurtigruteskipet "Dronning Maud" om Agdenes og fortsatte nordover i rute. Nordvesten hadde øket til storm,
det ville bli et basketak over Folla, så overbygget som "Dronningen" var, den første av hurtigruteskipene som hadde lagt dekk på dekk overvanns, et flott skue.

Nå stanget hun seg frem i lange stønn og hiv. Vinden øket og øket og ferden gikk opp mot Buholmsråsa. Ruskevær, sa de vante sjøfolka på broen. For menigmann betyr dette uvær.
De kunne høre bulderet fra Folla etter hvert som de passerte Setervik på fastlandet og gikk opp mot Råsa.
Krigens gang ble diskutert. Som sjøfolk flest hadde karene på broen tatt sitt parti allerede – disse helvetes tyskerne, denne gale Hitleren.

Mange tenkte på ubåtkrigens ofre i den første verdenskrigen, mange husket de falne blant norske kolleger på havet.
Ho e stygg, sa losen. Kaptein Edward Mill Grundt bare nikket. Alle var så vant til slikt, men det ville bli en hustri tur over havet til Rørvik.

Dessuten denne minefaren- uvær rev miner løst rett ofte.
Førstestyrmannen hadde rapportert Lens skip, alt i orden, surringer, luker, passasjerer, last, alt i god stand.

"Dronningen" hadde seilt en vinterdag før, så ung hun var.

Telegrafisten kom stormende inn med en lapp i hånden like før de skulle sette baugen opp mot de første storsjøene.
Det hylte og pep i rigg og vanter og den store overbygningen - kapteinen holdt lappen bort til kompasslyset og leste.
Rørvik radio – SOS tysk skip "Johan Schulte" – posisjon fem mil sydost av Kya, tvers av Setervik, ber om assistanse.

Kaptein Grundt lettet på lueskjermen og nikket til telegrafisten.

Telegrafisten forsvant og kom nesten øyeblikkelig tilbake.

–Havaristen har mistet ror og propeller, driver inn mot fallene, 8.000 tonn malmbåt i ballast for Narvik, 34 tyskere, to nordmenn, ankrene er gått ut, ber om øyeblikkelig assistanse.


Kaptein Grundt murret. Han tittet ut i det grå mørket, ennå var det litt igjen av dagen, men om en halvtime ville det vært bekmørkt – og full storm.

Telegrafisten var forsvunnet. Kapteinen gikk ut til ham: -
Si at vi kommer. Sitt stand by, be om så nøyaktig posisjon som mulig, skaff meg alle opplysninger.

Han slo klart skip.
All hands on deck, tørn frivakten, ikke skrem passasjerene.

Selv gikk han ned i salongen og sa de vanlige ordene: -
Vi skal hjelpe en tysker som har fått vansker nedi leia her. Det er fort gjort, og vi setter ikke vårt skip i noen omstendigheter. Vi skal seile safe, men det kan bli noen uvante bevegelser.

Han hadde for vane å være litt munter når alvoret krevde det av ham. Passasjerene nikket og smilte og salongens mest høyrøstede dame kom med sitt:
Gid så spennende!

Kapteinen smilte til henne. Akkurat, veldig spennende. Men han gren på den tunge nesen da han gikk ut.

–Full fart forover, kurs 68 grader
.

Passeren røk rundt på draftet, linjene ble slengt i bordet, det ble trukket streker og slått en ring.

–Her et sted
.

Telegrafisten kom løpende, han hadde fått direkte kontakt med havaristen. Den velsignede radiotelefonen.

– Snakk norsk for svingende!

–Bitte – augenblick, jajaja
, og så kom det en norsk stemme, det var en av de to norske losene, han hørtes kald og rolig ut. Hagbart Gustavsen fra Tromsø.

Jo, 8.00-tonneren "Johan Shulte" var på vei nordover og skulle til å gi seg i kast med Folla da det hørtes et brak akters, maskinen raste i vei noen sekunder før den ble slått av

-
Propellen vekk. Og den tok med seg roret da den fôr, sa den kalde Tromsø- stemmen.

-
Vi driv innover for full bør, mildest talt, la Gustavsen til. – Her går det unna!

-Vi kommer. Nøyaktig posisjon.

-Kem har slikt i sådant vær
, lød stemmen. -Men vi så fyret på Råsa noen minutter, det lå i 005 grader, men jeg antar at vi driver unna med tre-fire knop – han er stygg.

-Stå stand by, vi kommer.


I et mektig hiv kastet "Dronningen" seg rundt og grov siden ned i sjøen, lettet på den tunge baken, høyere og høyere, og så falt den ned i svartdypet, og tunghavet slo til skipet og sendte den fremover i lange kast for full maskin. Rett inn mot land.

-Ny melding fra havaristen. Begge ankrene ute, men hundre meter til bunns.

-Stand by.


"Dronning Maud" løftet på seg igjen, nye tunge hiv innover, det var blitt mørkt som i en sekk.

Utkikkene ble satt alle vegne, en befaren matros akters, hold peiling av Råsa.

-Råsa vekk.


Det var kommet snø i luften. Førstestyrmannen kastet seg over draftene igjen, konfererte med kronometeret,
kan jeg få knopet farten, ropte han ut på broen.

-Nei.


Så ble det stille på tyskeren.

"Dronningen" fosset innover og fikk endelig kontakt, et lys, to fra svivende mastetopper, et bluss på bakken, nødbluss, en rakett, javel, vi ser dere. Stand by.

Grundt måtte ta en bestemmelse. Det er kapteinens tunge plikt. Å gå opp til et skip, tre ganger større enn hans eget, var en for stor risiko. Å komme seg innenfor og gå opp i le, nei. Styrmannen kunne meddele at fallene gikk hvite i natten der inne, tyskeren fikk ikke klør i ankrene, de hadde nappet et par ganger, men slitt seg av.

-Javel.


Så begynte ordrer å smelle fra broen. En lettmatros fikk jobben med å fly frem og tilbake, han kastet seg i leiderne og dalte ned på gelenderene så det brant i hendene hans, klar med retningsgevær, klar med livbåt tre, den bemannes fra dekk men stand by order, klar med liner, trosser.

På broen lød tre iltre klemt fra maskintelegrafen. Halv fart ble kvittert i maskinen.

-Stand by i maskinen, folkens.

-Som vanlig, kaptein.

-Ingen overflødige
ord, takk.

-Right, captain
.

Det skulle alltid svares på engelsk når intet annet var å gjøre enn å adlyde øyeblikkelig.

-Full fart
.
Det klirret igjen.

De klemte ansiktet mot rutene på den høye broen som svivet hit og dit og nesten truet med å gå ned i sjøen da tunghavet slo inn mot den høye låringen.

Skulle han prøve et slep? Ville hans kjære "Dronning" greie å dra en 8.000-tonner opp mot slikt vær. I tilfelle, - hva så. Retur til Trondheim, Osen Stokksund – uten sikt i bygene.

Umulig.

Dessuten ville en sleper brenne av nokså fort i klyssene.

-Vi setter alt inn på å redde folk
.

Det var en klar ordre. Det var var det samme som at skipet måtte gå fløyten. De kunne ikke gjøre det samme som kaptein Brækkhus på "Prinsesse Ragnhild" noen dager i forveien. Den sendte en sleper om bord og fikk havaristen til havn fra et stormtungt hav her ute på Folla.

Det ble gode penger av slikt.

Vel og bra. Her gjaldt det ikke penger, men 36 menneskeliv.

-Alt for mange tyskere langs kysten
, mumlet Grundt.

Ingen svarte. Det hadde vært en sann plage med alle disse tyske båtene som tullet og seilte og brølte langs kysten, det var jo et folk i krig og måtte ha nøytrale forsyninger for enhver pris.

Losen klemte det magre ansiktet inn mot ruten. Det drev nedover, og han brukte den tunge viskeren manuelt.

-
Likegyldig hvem det er -, mumlet kapteinen i lo side av broen. Han snakket gjerne med seg selv. Ensomme skipsførere gjør ofte det. Slike menn kan ikke snakke med hvem som helst om hva som helst, det var bare i land i godt lag eller hos familien, og knapt nok det.

-Der!


De så havaristen, de skimtet lysene og et svart langt skrog som lå på siden, de skimtet det ulykkelige skipet mot alle de fresende hvite skumflappene bortover skavlene.

-
Sett lys.
Hender trykket på knapper, alle lys ble satt, lyskasterne på fordekket spilte opp og søkte, men nådde ikke frem.

-Slå av!


Det ville ta noen dyrebare sekunder før øynene hadde vent seg til mørket igjen. Men de hadde gitt seg til kjenne.

-Melding fra havaristen – det var Rørvik radio igjen – livbåtene var knust. Alle mann om bord fremdeles. Travaljelivbåt intakt.

-Godt, sa kapteinen og fnyste.

-Klar redningskanon.

-Klar redningskanon,
svarte førstestyrmann Torberg Lind. Det var det tunge geværet med den lette harpunen og den tynne silkesnoren.

Men ordren om å skyte kom ikke. Avstanden var for stor: Slik seilte "Dronningen" på sin dødsferd for å redde liv. Full fart forover, det buldret og slo i maskin, skipet nesten rykket fremover, og kaptein Grundt la den tunge hånden på kompasshytten og meddelte seg til rormannen på direkten uten å gå om kompassrosens viderverdigheter.

-Klar babord. Fem grader.

-Babord fem.

-Rett så.

-Rett så.

-Stødig.

-Stødig.

-Kom styrbord, ti grader.

-Styrbord ti.


Skipet dreide seg langsomt rundt.

-Hardt styrbord.

-Hardt styrbord.


Rormannen lekte med det lille rattet. Styremaskinen der bak ville få litt av en påkjenning. Slike styremaskiner har lett for å gå i vrangen.

-Rett så.

-Rett så.


Og "Dronning Maud" seilte opp mot havaristen i lo, på uværssiden. Alle forstod plutselig kapteinens tanke.

-Halv fart.


Det klemtet til i telegrafen, alle sto stand by i maskinen, det ble ikke nølt et halvt sekund, folkene sto med hendene i håndtakene.

-Gjør klar livbøye
.

En redningsbøye lå klar på fordekket. Båtsmannen og folkene hans klynget seg fast og fikk ordre om å trekke bak i ly. Det var en lettelse. Baugsjøene landet på lukene og folk føk til alle sider.

-Klart i le.

-Klart i le, kaptein
.

-Til rormannen, slakk opp.


-Slakk opp.

-Sakte fart.


Det klemtet øyeblikkelig.
Nå kunne de høre stormen inne på broen. Losen passet sin jobb, han myste nedover i mørket, la det skarpe øret til karmen, han påstod han kunne høre fallgarden gjennom sjø og skip, en gammel og god regel.

-Nå?

-Ja. Gjetter på tre. Han mente sjømil
.
Det var forbudt å gjette på broen. Men dette var unntagelsen.

Losen ble plutselig litt betenkt.

-Gjetter på halvannen,
sa han.

Han verken kunne eller ville gi kapteinen så stort spillerom.

Det svarte skroget fra "Johan Shulte" steg plutselig opp i alt skummet, det glimtet mot lyset fra "Dronningen", sjøen vasket oppover skipssiden, det glimtet lys på broen. Ingen av livbåtene i lo var på plass, de hadde selvfølgelig satt ut en båt i le.

Nei, dette var ikke vær for livbåter. Dessuten, hvis de ikke tømtes underveis, ville de bli knust til småbiter mot Setervik-fallene.

-Klar med kanon
.
.
Klar med kanon
, lød det heseblesende fra lettmatrosen som hoppet opp og ned, han var fra seg av iver.

-
Skyt på egen vilje.
Førstestyrmannen måtte ta avgjørelsen. Kapteinen ville ikke risikere at han ga ordren i et uheldig øyeblikk.

Det gikk sekunder, minutter. Det ble nølt, intet måtte svikte. Det ville ta tid å gjøre i stand en ny line, rigge opp geværet, lade, skyte.

Pang!

Det blafret plutselig, lyskasterne spilte opp igjen og de kunne se den hvite fortømmen lande midtskips på havaristen.

Mørke skygger kastet seg frem og dro den til. Det var kontakt.

-
Eh, sa losen. Han hadde studert fallene innenfor. Han hadde regnet ut at havaristen ville drive nedover og opp i fallene innen femten minutter, kanskje tyve hvis det ikke kom noen stormrosser.

Men det gjorde det. "Dronningen" la seg over på siden under det voldsomme presset og rettet seg langsomt opp igjen.
-
Ikke så teit! Skrek styrmannen. Han var livredd for at linen skulle strammes så sterkt av bare iver at en tungsjø ville brekke den når et av skipene rettet seg opp igjen.

-Hal,
skrek radiotelegrafisten etter ordre fra broen. Hal, halen Sie inn, skrek han på tysk, noe bedre kom han ikke på i farten. Han likte ikke tyskere.

Der gikk livbøyen med den sterke elektriske lampen surret til sentrum, jo, den landet på rett kjøl i sjøen, de kunne se lampen lyse lenger og lenger i svarte mørket.

-
La gå livbåt, vi skjermer.

"Dronningen" gikk opp, det klemtet i maskintelegrafen, og det høye skipet så vakkert da livbåten ble låret på den andre siden, det gikk fint, bare noen meter mellom de to skipsskrogene, han er gal, tenkte losen og trakk på de magre skuldrene.

Mørke skygger landet i livbåten, den ble støtt fra og den drev rett ned på livbøyen med lyset glitrende i svarte sjøen, bøyen ble huket opp, linen halt tott, og tunglinen føk gjennom sjøen og ble festet i stortoften fremme i livbåten.

-O hiv
, sang det på akterdekket gjennom stormen, åtte mann, kokken var med, dro og dro, og maskintelegrafen klemtet igjen, stans.

Tolv minutter senere lå livbåten under låringen, tauene dalte ned og seksten mann ble løftet opp og sendt sporenstreks ned i skipets varme indre.

Kaptein Grundt stod på broen og plystret mellom de tynne leppene. Folkene hans visste ar dette var et faresignal. Hvis det riktig knep, pleide han å plystre noen lange toner, uten melodi, han plystret og ville fortelle sine omgivelser at dette ikke var noe å snakke om, ja mest til å plystre av.

-
Seksten mann, meldte styrmannen og smatt ut igjen.

Det var tyve for lite. Han mønstret havaristen, avdriften og gløttet bort på losen. Han hadde fått kløe under luen et sted, maste med fingrene og klødde seg igjen, han svettet.

-Ny tørn
.

Skyggene pilte ned leiderne, kastet seg i tauene som slang i de tomme davitene og landet i livbåten som føk opp og ned i sjøen mens "Maud" skjermet operasjonen med sin brede barm og sitt solide vindfang.

-Det kunne ha gått rent galt med den farten som "Dronningen" satte opp ned imot
fallene, ble det sagt til kapteinen senere.

-Javisst
, svarte kapteinen.- Selvfølgelig kunne det det.

Det klarte seg, så vidt.

Et kort støt i fløyten, hal tott, stram på, alle mann i repet, kokken hadde fått kelnerne med seg denne gang, selv byssegutten hang seg på. Passasjerene ble høflig anmodet om å ta det knusende med ro, kveldsmaten ble nok litt forsinket, men alt i orden.

Pikene serverte sherry, kaffe og lekre smørbrød i salongen. Passasjerene likte seg ikke i lugarene.

-Hal-o-hoi, alle mann
, skrek styrmannen, og ryggene bøyde seg, alle forstod faren, den var større enn stor, det begynte å angå deres egne liv.

Livbåten var i siget, det digre tyske skroget vasket og slo like nedenfor, en diger sjø løftet "Dronningen" i været, men karene holdt fast i tauverket og kjente at livbåten fulgte etter.

-Sakte fart forover, kom styrbord
, sa kapteinen. Nå plystret han ikke lenger. Losen snudde ryggen til fallene like innenfor. Han kunne ikke gjøre noe med det allikevel. De var der.

Endelig, sakte fart akterover, trykket i tauet lettet en smule, losen vred på seg, dette er hasard. Grundt kan dette spillet, visste han. Men dette spillet ble litt for høyt.

"Dronningen" rygget litt, møtte livbåten på halvveien, og tauene føk ned, tre nødleidere fulgte etter, opp ,
schnell, fort.

En etter en stupte over rekken og landet inne på dekket, solide never grep fast i hår, jakker og buksebaker, inn med dem, neste,
schnell, fort, siste mann hang igjen, han var sen i bevegelsen, ansiktet var hvitt, han nektet å legge seg på dekket og spurte etter kapteinen.

-
Han er opptatt, fikk han til svar..

En skarp fløyt, kutt, og øksen suste i luften og kuttet tauet til livbåten som forsvant med et svupp tilbake i mørket og skummet.

Et drønn i maskinen, full fart forover,
ta henne styrbord, se opp der bak, styrmann, går hun klar, vel, rett så, stikk ut kurs, hold henne så, la oss få grader, kurs og posisjon.

Losen satte luen på sin vante plass. Han var stum. I de siste sekundene hadde han ikke bare hørt, men han hadde sett fallene like innenfor.

Det stemte, bare noen minutter etter seilte "Johan Schulte" inn i fallene. Inne på Setervik hørte man larmen da det svære skipet knuste seg mot Båfluene.
Slik ble det ståene, det knakk i to, Folla tømte skipet, slo det i stykker, alskens gods rak i land i de stille vinterdagene som fulgte.

I mange år kunne de seilende se vraket, et skall, rustrødt, digert, et monument over en tragedie.

Det lå der som en flue i sitt edderkoppnett – tomt, oppspist, tilintetgjort til slutt. Så nådeløs kan Folla være.

Men bare fire timer senere la "Dronning Maud" til kai i Rørvik etter en husketur over Folla. De to norske losene kom opp og takket for redningen, Jens Søvik og Hagbart Gustavsen.

-
Slit med helsa.
Tyskerne lå i lugarene i rent tøy, med kaffekopp og mat foran seg. De var tause og mutte. Det var så farlig å miste et skip i krigens tid i en ganske alminnelig storm på norskekysten. Det ville sikkert få følger av en eller annen art. Tonnasje var så dyrebart, menneskeliv var det ikke så nøye med.

Alle ble satt i land i Rørvik, men de to losene ble med nordover. Ekspeditøren gratulerte kapteinen med innsatsen og ønsket han god tur videre og godt nyttår.

-Godt nyttår?

-Akkurat.


Endelig hadde Grundt fått tid til å tenke på skipsjournalen.
Javisst, det var jo den 1. januar 1940, det vi si, han var så forsinket til Rørvik,
fem timer nesten, at han måtte skrive den 2. januar, jaja, tiden går.


Oppdatert 09.09.2012
Oppdatert 09.09.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen