VRAKET AV D/S  ”SÜD AMERIKA VIII” 

60 år er gått. Som fortalt er vi igjen tilbake. Dreggen har truffet akterskipet, på dekket rett foran roret. Vel nede, fortøyes dreggen godt fast. Håvard og Ken Ronny følger like bak. Dybden er upåklagelig ; 15 meter! Vi svømmer først en tur fremover. Vi passerer skylighten helt foran på akterskipet, og lar oss synke helt ned til bunnen på stedet der skipet ble kuttet i to. Akterskipet ligger med sterk slagside mot babord, og etter dette møter det oss et lite virvar av vrakrester og forvridde stålplater. Det er skremmende å se hvilke krefter som her har vært i spill!! Skipets skorstein ligger veltet utover  den kritthvite sandbunnen på babord side. Det neste som så møter oss, er hoveddelen av vraket, dvs forskipet. Det er her det er mest å se på. Den enorme messingkondensatoren står mot oss som en vegg, full av mange små hull med perfekte hjemmeplasser for små steinbiter. Disse er det STORE mengder av akkurat her. Når vi titter nærmere etter, ser vi at det faktisk ligger en liten steinbit omtrent i hvert eneste hull! Dette har jeg aldri opplevd tidligere. Forholdene for steinbityngel (ca 30 cm) må være optimale her. Jeg stikker frem lykta mi for å leke med et litt større eksemplar av arten. Han kan ikke være mer enn èn kilo, men er allikevel en skikkelig tøffing! I stedet for å stikke av, hiver han sed rundt, og går til angrep på Hartenberger`n. Ikke snakk om å vike fra sin plass her. Vi får klar beskjed om at her er det de som er vokterne, og vi er bare på besøk! Vi innretter oss derfor etter det!

Til høyre for kondensatoren går det en smal korridor innover langs babord skuteside. Vi lyser innover, men det ser trangt ut, og vi velger å svømme videre. Turen går langs styrbord rekke, forbi pantryet (kjøkkenet) hvor koksovnen fortsatt står på plass. Store mengder med skår fra hvitt porselen viser igjen hvilke rystelser skipet har vært utsatt for.  Det neste som møter oss, er inngangen til salongen på styrbord side. Ken Ronny og jeg svømmer inn, mens Håvard ligger og lyser på utsiden. Også forskipet ligger med litt helling over bot babord. I løpet av årene som har gått, har store mengder med skjellsand samlet seg opp på dørken på babord side. Salongen er lys og oversiktlig, slik den også var mens hun fortsatt seilte. Her må ha stått de største koøyene jeg har sett langs alle veggene i dette rommet. Dimensjonen må ha vært 60-70 cm. Alle er borte i dag, slik de også var det for ti år siden. Men fotomotivene er mange og glimrende. Her ligger fortsatt en bred mahognitrapp løs på gulvet. Denne må ha ført til styrhuset som var plassert over salongen. Dette styrhuset har nå kollapset og ramlet utenfor skutesiden. Store plankerester ligger derfor på bunnen på babord side. Noe ligger i salongen.

Helt akter i rommet er det et stort hull hvor det må ha gått en trapp ned i rommet under. Jeg lar meg synke ned her, og Ken Ronny ligger på oppsiden og lyser.  Jeg befinner meg nå i vrakets største rom, under dekkshøyde. Tett med spanter går langs den buede skrogsiden og  i taket. Øverst på veggen har det vært en rekke med koøyer .Riktignok av litt mindre størrelse enn de som en gang satt i salongen. Inne i dette rommet ligger det et virvar av vrakgods og gjenstander. Her er helt tydelige spor av at det er blitt romstert og endevendt, men sikten er upåklagelig. Etter en liten svømmetur, hvor jeg bevisst drar meg rolig fremover for ikke å vifte opp dårlig sikt, er jeg fornøyd og svømmer tilbake til mine kolleger. Siden jeg ikke har med meg line inn, ønsker jeg ikke å ta noen sjanser…… Selv om det er kort vei til utgangen, minner gammel erfaring meg på at det ikke trengs store avstander til å rote seg bort når sikten er lik null!

Ute i åpent vann igjen, svømmer vi videre fremover og helt frem i baugen. Her står fortsatt ankerspillet, og en firkantet åpning i fordekket  gaper mot oss og skipet viser frem noe av sitt indre når vi lyser ned i dette. Antakelig har dette vært et rom for ankekjetting og tauverk? Det var jo nok av den slags på slepebåtene.

 Svømmer vi litt frem for vraket, og setter oss på sjøbunnen, ser vi den flotte baugen som skjærer seg opp mot overflaten. Et flott syn! Så videre rundt og over på babord side. De nevnte vrakrestene fra styrhuset ligger her spredt utover bunnen. Ken Ronny og Håvard som er her for første gang, er over alt på en gang. Det tittes inn i sprekker og kroker. Hele tiden er det nye ting å se. Etter hvert passerer vi igjen bruddstedet på vraket. Stiger vi her noen meter opp i åpent vann, ser vi at akterskipet og forskipet ligger i en svak V-vinkel mot hverandre, med skorsteinen. Akterskipet har helt klart størst slagside.

 Svømmer vi så rundt akterskipet, ser vi så det store roret som skjærer seg ned i sanden. Også her er det fotomotiver i særklasse. Da vi var her i påsken for ti år siden, ble jeg sjokkert over antallet voksne steinbiter som befant seg rundt akkurat her. Naturligvis finnes også disse her, siden det var så mange av de små…. Men de var som sagt sjeldent mye av også den voksne forekomsten her den gangen. I år er det blitt litt for sein på året, og  lekkerbiskenen har trukket seg litt dypere. Etter forrige tur  havnet det velsmakende middag i panna både for oss og for kona i huset på den andre siden av sundet. Hun lot oss  velvillig  få låne eiendommen hennes til å sette ut vår transportable Zodiac.  

Tiden går så alt for fort. Tross den grunne dybden, tar luften allikevel slutt en gang. Kjenner at jeg skulle ha unngått den siste kaffekoppen før jeg hoppet i vannet. Etter en god time bryter igjen overflaten. De to stakkars Sea King – pilotene som var med meg ned er først om bord. Deilig bare å ligge og slappe av i overflaten mens de herjer med å få av seg utstyret. Men til slutt kommer også min tur. Carl Fredrik har tålmodig ventet på oss i båten, som den gode guiden han er. Praten går livlig om bord, og på veg tilbake mørkner det. Potetene er silet, og det er plass til å helle på mer kaffe. En god pris snus legges inn under overleppa. Bjørn på Dykkersenteret venter på oss i butikken, klar til å fylle luft. Vi er klare for nye opplevelser og erobringer. ”Den ensomme Dronning”, ”Tirpitz”, ligger og venter på oss. Farvel, ”Süd Amerika VIII”, og takk for denne gang: Men èn ting lover vi deg; Vi kommer tilbake!!

D/S" Süd Amerika VIII" , spesifikasjoner:

Side 1               Side 2