Hovedmeny
Nr. 19 skjelver svakt når Tucker presser inn avfyringsknappen til de to cal.50 vingekanonene. Et lett rykk i flyet, den 250 kilos bomba er av, nesen opp og så er det bare å komme seg hjem. Bakran beskyter båtene i opptrekket, han ser at bomba treffer "Malaga", men den detonerer ikke. Så skjer det fatale, flere granater treffer motoren. Cockpitseksjonen blir perforert med splinter. Flyet rister kraftig, røk sprer seg raskt i den trange kabinen, blod fra Tucker dekker vinduene. Bakran strekker seg desperat etter stikka for å prøve å få kontroll over flyet, nr.19 går over i et svakt ukontrollert stup. Over vannflaten mellom Røssøya og Hestøya flater flyet ut, men det er kun et hån fra fru Fortuna som allerede har bestemt disse ungdommenes skjebne.. Flyet forsvinner i en enorm vannsøyle, motoren stopper momentant, det freser og bobler fra det rødglødende metallet, den maltrakterte klumpen som en gang var et stolt fly med to patriotiske marinesoldater synker i det kalde mørke havet, fire minutter over åtte har Tucker og Bakran funnet sin våte grav.
Nr. 19. styrter i en enorm vannsøyle.
Det var dette bildet som førte til at flyet ble funnet.
Hernes og sydsiden av Bodø-
Her er det idag landingsstripa til flyplassen.
D/S RABAT 4. OKTOBER 1943:
2. maskinist Ernst Gutzeit står i døråpningen på dampskipet "Rabat" og betrakter den krigsskadde Narvik havn. Det er godt med en pause i frisk luft, og nervene roer seg så godt av disse små turene opp fra maskinrommet. Heldigvis er det forholdsvis trygt på denne delen av Norskekysten. Ernst klarer ikke å fri seg fra alle redselsdøgnene han har hatt i Nordsjøen de siste fire årene. Engelskmennene har angrepet handelsskipene med ubåter, fly og miner.
Det finnes ikke ord for hvor mye han hater disse ubåtene! Hver eneste vakt i maskinen er et kappløp med tiden, og det store spørsmålet er alltid: "Er det vår tur i dag?" Han har sluttet å telle hvor mange kollegaer som er borte, eller alle de flotte skipene til rederiet, Oldenburg – Portugiesische Dampskipsselskap, som er gått tapt. Navnerekken passerer i revy; "Aludra", "Bilbao", "Lisboa", "Melilla", den helt nye "Oldenburg", "Pasajes" og "Tanger". Til og med søsterskipet "Ceuta" er senket. Sist han så henne var i Rotterdam under berging. Ernst er lommekjent på flere av skipene etter at han har seilt i hele sin karriere for rederiet.
Chiefen kommer ruslende og sammen står de og ser på at eskorten nærmer seg. Steamen er oppe og konvoien er klar til å gå. Ernst klatrer ned igjen til manøverdørken og står klar ved maskintelegrafen. Å hvor han håper at denne turen skulle vært ferdig! Jernmalmlasten vil få skipet til å synke som en stein hvis de blir truffet, så det er bare å håpe på det beste.
Det ringer i maskintelegrafen: "Sakte faret fremover". Ernst kvitterer og kobler inn maskinen. Kort etter har "Rabat" våknet til liv og er i fart ut Ofotfjorden med kurs for Tyskland.
Men turen sørover skulle ikke bli helt problemfri, for å si det slik. 29. august grunnstøtte hun, sammen med minesveiperen "M-
Ankeret droppes utenfor Bodø havn. Nå må det fortes med å utbedre skadene. Gutta jobber bra, og snart er hun klar til å fortsette sydover. Så nå er det bare å vente på neste konvoi videre til Trondheim.
Ved siden av "Rabat" ligger damperen "Cap Guir" med tysk flagg på hekken. Ernst husker denne godt fra før krigen, selv om den da var under fransk flagg. Det er godt at de er flere i følge. Det føles litt tryggere. Etter litt mat skal det bli godt å tørne inn for en god natt søvn.
Ernst våkner tidlig neste morgen til strålend nordnorsk solskinn. Senere den dagen skal "Rabat" seile videre, men de må vente til nordgående konvoi har anløpt Bodø.
Ernst er klar for vaktskiftet klokka 8 om morgenen, da flyalarmen plutselig går. Luftvernartilleristene stormer til kanonene og skipperen kommer stormende inn i messa og roper: "Det kommer fly fra vest!" "Gutzeit,-
Ernst løper ut på dekk med kurs for maskinrommet. Han har glemt å være redd, for nå må ting skje raskt. Ankrene er ute og det må kjøres steam til vinsjene for å få hivd dem inn. Blir de truffet med ankrene ute blir det vanskelig å få landsatt skipet.
Malaga" slapp mirakuløst unna en fulltreffer.
Legg merke til skytterens salve i vannet mens flyet trekker opp igjen.
Hjertøya og Landegode i bakgrunnen.
Senkningen av "Rabat". Vi ser at "Rabat" fortsatt ikke er truffet. Hun er båten lengst mot høyre,
for anker, som bildet forteller. Steamen går for fullt, snuten er vendt innover mot land.
Båten helt til venstre, som forsvinner i en vannsøyle, er "Malaga"på veg utover.
D/S "Cap Guir", som lå inntil "Rabat" da angrepet startet, får inn en bombe i det bildet blir tatt
(rett til venstre for "Rabat")."Malaga" og "Cap Guir" ble landsatt i Bodø, "Malaga" med en blindgjenger ombord fra Tucker og Bacran i nr. 19.
I det Ernst runder det siste hjørnet ser han "Malaga" som allerede har kommet i siget. Dem prøver tydelig å komme vekk fra de andre som ligger der som oppankrede skyteskiver. Nå kan han høre flydyr i det fjerne, men det er ikke tid til å se etter flyene. I bakhodet hører han stemmen til havnekommandanten i Narvik som forsikret at Nordlandskysten lå utenfor flyenes rekkevidde. Ernst prøver å overbevise seg selv om at det er falsk alarm, men angsten driver kaldsvetten fram. Leideren ned til maskintoppen går i et byks. "Steam på dekk" skriker Ernst ned til 3. maskinisten på manøverdørken. Han løper fremover for å få fyrbøteren til å skuffe kull. Smellene fra luftvernet er overdøvende, så hylene fra de angripende flyene rekker ikke ned i maskinrommet. Det gjør derimot mitraliøse-
Helt uvilkårlig registrerer han at han passerer veivakslingen op vei ned mot skroget. Han ser maskinen er i gang og tenker "Nå blir vi landsatt". Steam og olje spruter ut i rommet. Han hører i det fjerne at 3. maskinisten roper navnet hans. Ernst klarer ikke å svare. Det kommer bare et svakt stønn. Gjennom en glippe i røyken ser han 3. maskinisten klatre ut av maskinrommet. Det siste han hører er en rar, klukkende lyd, uten å skjønne hva det er. Det kalde havvannet blander seg med tykk olje og tar tak i kroppen hans og skyller den inn under maskinen. Mens bevisstheten til Ernst forsvinner i en sort tåke forsvinner "Rabat" mot bunnen på Bodø havn.
Endelig har jeg fått tak i den offisielle tyske sjøforklaringen etter D/S "Rabat"s forlis.
Rapporten har aldri tidligere vært offentliggjort, og selvsagt måtte det bli på disse sidene at du nå kan kose deg med dette jomfruelig historiske dokument.
Oversatt il norsk lyder sjøforklaringen over slik:
I Dokument Nr. Z 212/43
bekjentgjøre i ikke offentlig møte
den 26.Oktober 1943
sign. Gustmann
protokollfører
I en undersøkelse av Sjøfartsverket angående forliset av "RABAT" på reden i Bodø, ved den 26.oktober 1943 avholdet ikke-
Den 4.oktober 1943 ca kl.08.00 om morgenen ble det i Bodø (Norge) oppankrede tyske damperen RABAT -
SAKSFORHOLD OG GRUNNER
Det i sjøfartsregister av byretten Brake i Oldenburg Bl.Nr. 940 innskrevende skrufraktdamper "RABAT", kallesignsal DNAY, hjemmehavn Oldenburg, eiendom av det Oldenburg-
Foran sjøfartsverket ble forhørt: Kaptein Oltmanns, I Offisir Arnold Heinrich Regenbogen (født 27.09.1904 i Estebrügge, ihendehaver av et kompetansebevis A6 som skipper på stor fart fra den 04.02.1932/1929, Altona), I Ing. Griehl og Jungmann Heinrich Thurm. Rikskommisær legger fram at nedgangen av damperen "RABAT" på reden i Bodø den 04.Oktober 1943 ble forårsaket av flygemaskinangrep
( Feindaeinwirkung = fiendtlige påvirkning) Ved det døde II Ing . Ernst Guttzeit ( for fienden). Det er ingenting å anmerke om de iverksatte forholdsreglene og gjenstander som tilhører skipet.
Sjøfartsverket har bifalt (endorse) vurderingen av bevisets resultater. Mangler på skipet eller gjenstander som tilhører skipet er ikke kommet fram. Også angående tjenestegjøring og oppførsel av menn ombord er det ingen ting å anmerke. Imot det forholdsvis kraftige angrepet fra fienden var det ankrende skip, bortsett fra luftvern, ikke i stand til noe som helst motforsvar. Det er veldig beklagelig at II Ing. Guttzeit er falt i tjeneste til den tyske Krigsmarine (for fienden)( på sin farlige post), men ingen ombord er det å laste. Redningsforsøk var det under disse omstendigheter umulig å organisere , hvor enhver har bare handlet for seg selv og måtte sørge for å redde seg selv. Det var også umulig å opprettholde en ordentlig kommando, særlig siden alle båter var ødelagt. Det er gledelig at øvrig besetning kunne reddes uten vesentlige skader.
Sign.: Dr. Reinbeck-
Ansvarlig for riktighet av ovenstående og bekreftet
Hamburg den 25.februar 1944
Sign.
Regjeringsinspektor
"LEADER" 4. OKTOBER 1993.
50 år seinere, terminalen i Bodø lufthavn, mange fine taler av prominente mennesker. 28 eldre amerikanere sitter alvorlige og hører på. Dette er en del av de gjenlevende fra "Ranger" og de to flyskvadronene som var med under operasjon "Leader".
Tuckers kone og sønn er tilstede samt søsken av Bakran. En minneplate blir avduket til ære for disse to som ga sitt liv for et fritt Norge.
Levningene av flybesetningen er funnet av en gjeng dykkere som over en periode på tre år har gravd opp store deler av bunnen der flyet krasjet. De er nå sendt hjem til USA. Der er de blitt gravlagt, og flere dykkere ble invitert over til seremonien som foregikk på æreskirkegården Arlington. Delene fra flyet som kunne bevares er utstilt på det nasjonale Flymusèet i Bodø.
Jeg fikk selv gleden av å få være med på et par dykk på flyvraket før jeg flyttet sørover i –92. Men det var først etter dette at en virkelig stå – på gjeng gjorde de viktigste funnene, bl.a. levninger og personlige gjenstander, blant annet nametags. Nils Eldby, Stein Horn, Rune Jørgensen, Steinar Heitmann og Vebjørn Karlsen må få stor honnør for det arbeidet som ble utført her. Selv om både Marinen med Minedykkertroppen og andre impliserte gav opp, gjorde ikke disse gutta det. Vraket lå forholdsvis dypt, drøye 50 meter, og på den tiden, selv om det ikke er mange år siden, dykket ingen i dette miljøet med blandingsgasser.
Etter å ha lagt ned så mye arbeid i dette, tror jeg gutta fikk et personlig forhold til Tucker og Bacran. De var blant de få amerikanske soldatene som mistet livet i Norge under hele krigen. Mennene gav sitt liv for vår frihet, og fortjente å få komme hjem til slutt.
Tucker Bacran
Selv fikk også jeg æren av å bli invitert til begravelsesseremonien,
men det ble kun Karlsen som fikk anledning til å reise.
Det ble en fin og verdig avslutning på denne triste historien.