Vrakdykking i Nord og Midt Norge

Gå til innhold

Hovedmeny

D/S Morgana

Vrak i Nordland > D/S Morgana


GPS: N66°58`244``E13°41`733``

Dette vraket som ligger sør for Bodø dykket vi på sommeren -97. Undervannsbilder kommer i løpet av våren-03,
samt bilde av båten straks jeg får tillatelse av rettighetshaver til å publisere det.......

Min gode venn Erling Skjold forteller:

"Grundstødt kuldskip. Kullastet dampskib "Morgana" av Bergen grundstødte inat kl.3 ved Fuglesangene nord for Støtt fyr.
Skibet gikk læk saa fyrene maate slukkes klokken 9 formiddag. Assistanse av dykkeskib avventes. Skibet ligger meget utsat".

Slik ble en dramatisk grunnstøting omtalt i Nordlandsposten i 1920, da D/S "Morgana" endte sine dager rett utenfor Bodø.

Dampskipet "Morgana" ble levert som engelsk "Myrtledene" i november 1892, men ble solgt til Norge allerede i 1898.
Her i landet ble skipet omdøpt til det mer norsksklingende navnet "Songa". 7. mars 1900 var skipet så nær et totalforlis det er mulig å komme.

Fullastet med kull raste "Songa" op land ved Tampico i Mexico etter feilnavigering i disig vær. Skipet sto hardt på grunn, og det ble gjort mange mislykkede bergingsforsøk.

16. mai klarte til slutt Merrit Wrecking Co å bringe skipet flott. "Songa" hadde store skader, men med kun åtte år på kjølen gikk turen til verft og reparasjon.

1. november 1903 grunnstøtte "Songa" igjen, denne gangen i Østersjøen, men for andre gang måtte havet gi fra seg "Songa" til bergingsselskapene. 19. september 1919 ble "Songa"
solgt til J.A. Jespersen i Tønsberg og døpt om til sitt siste navn "Morgana". Jespersen eide "Morgana" kun en kort tid. 18. mai 1920 kjøpte Adolf Andersen i Bergen skipet, men han fikk ikke beholde det lenge.

Fortsatt var det kull som var hovedlasten for den nå aldrene damperen. Den siste turen startet i Norfolk, USA, med 4000 tonn kull til Vardø.
Etter å ha krysset Atlanterhavet anløp det Ålesund for å ta los for kystseilasen til Vardø.



FORLISET

Turen videre gikk greit inntil skipet skulle passere Støtt fyr på Helgeland. Los og 2. styrmann hadde vakt på brua.
Klokken hadde nettopp passert midnatt den 13. november 1920, og det var svært mørkt med bygevær, som tidvis fjernet all sikt. Navigeringen foregikk med stoppeklokke og kompass.

Problemet startet da losen glemte å ta tiden da "Morgana" passerte Støtt fyr. 2. styrmannen ble ganske stresset da det dukket opp lys i uventet retning, og han gikk straks i gang med å krysspeile posisjonen.

Dette ble vanskeliggjort ved at skipet seilte inn i en tett sluddbyge, som reduserte sikten til null. Den 72 år gamle losen tok det derimot med stor ro.
Han var helt sikker på at lysene stammet fra et annet dampskip og holdt stø kurs. Styrmannen ble derimot stadig mer sikker på at seilasen var i ferd med å ende med katastrofe, og han sendte bud etter kapteinen.

En liten klaring i bygene gjorde styrmannen helt sikker på at de hadde kommet for langt nord, og han kastet seg over maskintelegrafen og slo stans i maskinen.
Tanken var å ikke seile videre før han med sikkerhet visste skipets nøyaktige posisjon. Men det var allerede for sent. Med åtte knops fart traff "Morgana" Fuglesangene.

Det tungt lastede skipet pløyde seg høyt opp på fjellgrunnen og ble stående bom fast. Kapteinen, som straks etter ankom brua, kunne bare stadfeste at "Morgana" var grunnstøtt, at hun sto utsatt til og at situasjonen var kritisk.
Rett etter grunnstøtingen lettet været, og besetningen kunne se at de på brua hadde "glemt" å forandre kursen etter å ha passert Støtt. "Morgana" sto fast med hele forskipet, og det ble sendt ut SOS-signal for å få hjelp.

Det var ingen respons fra de norske kystradiostasjonene, men den nederlandske malmdamperen "Larenberg" hørte dem og kom til unnsetning.
Været økte på, og snart brøt bølgene over hele skipet. "Morgana" fikk store lekkasjer i forskipet og maskinrommet, slik at maskinen måtte stanses.

D/S "Larenberg" tok med seg 24 mann inn til Bodø, og de varslet myndighetene. Kaptein Andersen og ni mann ble igjen om bord for å forsøke å berge skipet,
mens bergingsdamperne "Parat" og "Ula" seilte til assistanse.
På grunn av de lange avstandene kom ikke bergingsdamperne fram før dagen etter grunnstøtingen, og de kunne bare konstatere at "Morgana" hadde sunket.
Skipet lå med skorstein, formast og baugen over vann. Restbesetningen hadde berget seg inn til Storvik i Gildeskål, og ble kort etter gjenforent med de øvrige i Bodø.

I mens arbeidet "Parat" og "Ula" ute på ulykkesstedet, men de ble kraftig hindret av dårlig vær. Først etter flere dager kunne det sendes ned dykker, som konstaterte at skipet var bergbart hvis det ble godt vær.
Mulighetene for godt vår i Vestfjorden i november er svært små, og bergingsbåtene anså situasjonen som håpløs. Det ble i stedet lagt vekt på å berge mest mulig utstyr fra "Morgana".
Bergingsselskapet fikk skrudd løs diverse skipsutstyr som vinsjer, ankre, etc. før en kraftig kuling jaget vekk bergingsbåtene.

18. november startet sjøforklaringen i Bergen, hvor det kom fram at losen hadde navigert uaktsomt og ikke var godt nok kjent i området. For dette fikk han 200,- i bot.

Våren 1921 kom bergingsselskapet tilbake, men "Morgana" var nå omgjort til et vrak, og berging ble oppgitt.


LETING

"Morgana" pekte seg raskt ut som et aktuelt søkeobjekt. Ut fra tilgjengelige kilder lå skipet værhardt til, men sannsynligvis grunt.
Nå gjaldt det å beregne den nøyaktige posisjonen og skaffe nøyaktige opplysninger. Naturlig nok var forliset omtalt i lokalavisen, hvor det også ble henvist til sjøforklaringen.

Denne kunne skaffes via Statsarkivet i Bergen, og så begynte bitene å falle på plass. Det som gjensto nå, var å få vite om det hadde vært berging på vraket.

Vraket ble solgt til Brødrene Anda i Stavanger for opphugging på stedet. Etter kontakt kunne de fortelle at det ble berget noe kull fra lasten, men også de opplevde at "Morgana" lå svært værhardt til.
Dermed ble vraket oppgitt som lite interessant og "glemt". Dagens eier kunne i alle fall lokaliseres, for eiendomsretten var overført til Øystein Berge i Stavanger, og han stilte seg positiv til et søk.

Skipets kurs og vindretninger ble tatt ut på sjøkart og sammenholdt med sjøforklaringen. Nå satt vi igjen med et meget begrenset område.
Det vi nå ikke visste var om "Morgana" hadde sunket på sørvest – eller sørøstsiden av skjæret.
Uansett var vraket så godt peilet inn at vi kunne starte et søk under vann.


FUNNET


Etter å ha fått kontakt med pensjonist Ingvar Storvik i Gildeskål økte optimismen. Han kunne fortelle at hans far hadde vært med på å berge restbesetningen,
og han kunne bekrefte at vi hadde beregnet riktig posisjon. Han stilte også opp med egen båt for å peke ut plassen.

23. april 1995 satte Olav Bjørgaas, Ingvar Storvik og undertegnede kursen ut mot Fuglesangene med mange spørsmål i hodet. Ville vi finne vraket?
Lå det dypt? Hvor mye var igjen etter 75 år? Første positive overraskelse var at vi fant borehull på skjæret. De stammet sannsynligvis fra bergingsforsøkene.
Andre positive ting var ar sikten var upåklagelig, noe som lettet letingen betraktelig. Med høyere puls enn normalt hoppet vi i vannet for å starte søket.

Siden terrenget var brattest på sørvestsiden fant vi det fornuftigst å starte der.
Dette ble en umiddelbar skuffelse, for fjellet supte bratt ned i dypet. Med et "sort hull" under oss ble kursen satt mot øst, for å sjekke de grunnest områdene på den siden.
Etter noen minutter dukket hvit skjellsand opp, men ingen tegn til "Morgana".

Av erfaring visste jeg at sanden brukes for å sjekke om det ligger stålvrak i nærheten, da små rustpartikler kan bli flyttet opptil flere hundre meter vekk fra vraket og blandet med sanden.
En rask tur ned på bunnen bekreftet antagelsen om rustpartikler i sanden. Nå var det bare å svømme videre og sjekke om tettheten av rust økte eller minket.
Rustmengden økte raskt, og snart kunne vi se klart se at sanden var rødfarget.
Svømmeføttene fikk koblet inn turboen, og ikke lenge etter dukket det opp løse smådeler, og gradvis større deler.

Bunntiden nærmet seg raskt slutten uten at noe vrak var lokalisert, men så endelig dukket en mørk skygge med tydelige skarpe kanter opp i horisonten.
Etter å ha svømt noen svært raske meter trådte et stort akterskip fram i synsfeltet. Vi hadde truffet rett på "Morgana"s propell.

Jubelboblene fosset mot overflaten, mens vi gratulerte hverandre med et vellykket søk.


VRAKET

Akterskipet til "Morgana" er brukket løs fra resten av skipet og ligger noen meter unna hovedvraket.
På akterskipet ser man hvor stor "Morgana" har vært. Selv med 80 graders slagside mot styrbord rager akterskipet 10 meter opp fra bunnen på 30 meter.

Resten av "Morgana" ligger samlet, men mange vinterstormer og elde har fått vraket til å falle sammen. Enkeltdeler som dampkjeler, lasteluker og baug er lett kjennelige.
Hovedvraket ligger oppover fjellsiden mot skjæret og har baugen som grunneste punkt på tre meter, så sikkerhetsstopp kan brukes på vraket.

"Morgana" ligger langt fra land, og meget utsatt for vær og vind. For å komme ut til vraket må været være meget godt, og en trenger en egnet båt..
Fordelen er at sikten oftest er god, men strømmen kan være sterk og må tas med i planleggingen.



TEKNISKE DATA OM "MORGANA":

Tidligere navn: "Songa, ex "Myrtledene".
Reder: D/S Tertia (A:Andersen), Beergen
Bruttotonn: 2943
Byggeår: 1892 – Short Brothers, Sunderland. Byggenrummer 222.
Dimensjon: 97,60 x 12,35 x 6,44 meter.
Skjebne: Forliste ved Fuglesangene utenfor Bodø natt til 13. november 1920.
Her ligger vraket i dag på 20 til 30 meters dybde.


Oppdatert 11.10.2012

Oppdatert 11.10.2012
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen