Vrakdykking i Nord og Midt Norge

August 1993. Østfinnmark. Endelig er jeg her.

Har i mange år drømt å få komme til denne spennende og historierike landsdelen.

Nå er jeg her. Stig Sandeide og Magne Johansen, to av mine bedre Divemastere, har som Divemastere seg bør, kjørt helt fra Bodø til Kirkenes.

Selv tar jeg fly fra Oslo. Anne Enger Lahnstein sitter interessert og hører på i flysetet ved siden av.
Det er snart Stortingsvalg, og politikerne reiser rundt og fisker stemmer.
Anne-Enger Lahnstein er på NEI-tur til Nord-Norge, og jeg får gleden av å dele seterekken med henne.

Gutta møter meg på flyplassen, slitne, men ved godt mot etter den lange kjøreturen. Det er faktisk 135 mil fra Bodø til Kirkenes.
Selv har jeg hatt en meget hyggelig reise, med EU-prat, varm kaffe og nysmurte rundstykker.

Velsignet som vi er av krystallklar luft, skyfri himmel og vindstille, tar det ca. 10 minutter før vi er på veg mot det endelige målet : D/S "Johan Faulbaum".
Bare en liten tur innom Kirkenes camping for å legge fra oss alt unødvendig utstyr. Så er verden vår....

Kirkenes i lykkelige og fredelige tider, ca 1920.

Noen år senere skulle det i denne byen og landsdelen foregå krigshandlinger så sterke og dramatiske at det aldri vil glemmes................

Vi kommer oss ut til Tårnet i Jarfjord. Her ligger hun.
D/S "Johan Faulbaum" er verdt en Finnmarkstur i seg selv. Et fantastisk dykkermål. Før vi fortsetter historien om selve vraket og dykkingen her, må vi ta en titt på fartøyets historie. Denne damen har nemlig vært med på litt av hvert.

Båten sto ferdigbygd i 1907 ved skipsverftet Richardson, Duck & Co i Stockton.
Hun ble døpt til D/S "Vittoria" av Newcastle, og tramprederiet H. Scholefield & Son var båtens første eier.

"Vittoria" veide 2800 tonn.
D/S "Vittoria" seiler lykkelig for sine eiere i 10 år, men så kommer den 1. verdenskrig.

I "SKIPET 2-86" leser vi så følgende om den norske barken "Seileren"
(først litt data også på denne skuta, for spesiellt interesserte):

Barken "Seileren", (bygd av Barclay, Curle & Co., Glasgow. B.nr. 334) av jern, 2092 brt, 1929 nrt, 287.7 X 42.4 X 24.1

04.1885: "Loch Carron", Aitken, Lilburn & Co., Glasgow, UK.

06.1912: "Seileren", A/S Christiannssand (S.O.Stray & Co), Kristiansand.

11.10.1915: Påseilt i Irskesjøen av D/S Vittoria (som kjent "vårt" fartøy, senere omdøpt til "Johan Faulbaum") i disig vær.

Var på reise Greenoch -Delaware Breakwater i ballast.
"Seileren" ble så skadet at hun straks ank. Besetningen ble tatt opp av "Vittoria" og ført til Belfast.
Skipsinspektøren kom til at det var "Vittoria" som fikk ta skylden.
Men "Vittoria" selv klarte seg bra.

Den britiske marinen rekvirerer båten, samtidig som den tyske marinen fører sin voldsomme ubåtkrig.
De allierte og men også nøytrale land har enorme tap både av sjøfolk og skip grunnet de tyske torpedoer.
Denne formen for krigføring er ny og brutal, og britene forsøker å møte fienden på like utspekulerte måter som dem selv. Alle midler er tillatt.

Men hva skal den engelske marine med en helt vanlig lastebåt, bortsett fra muligheten til å frakte tropper og forsyninger?
Britene bruker som sagt alle midler. Lasteskip, kystskip, seilbåter, fiskefartøyer og tramskip blir så engelskmennenes hemmelige våpen mot de brutale ubåtene.

Brutale som krig alltid er. Båtene blir bygd om som "lokkemat"-skip for ubåtene. "Decoyship", dvs. et ubåtnarrefartøy er en annen betegnelse på denne typen båter.

Kamuflert som "normale" handelsskip seiler disse fartøyene bevisst rundt i områder der man vet det opererer ubåter.
Det man så ønsker å oppnå, er å bli stanset av en tysk ubåt, for så å angripe denne med skjulte kanoner.

Dette blir en ubetinget suksess, og mange tyske ubåter går til bunnsetter møte med sine "sikre" bytter.
Erling Skjold forteller:
"Spesielt er det en person som utmerker seg i denne kampen pga. sin noe spesielle taktikk. Commander Gordon Campbell laster sine decoyships, (Q-skip) med trelast som ekstra kamuflasje,
og samtidig et godt middel for å unngå å synke.

I motsetning til sine kolleger lar nemlig campbell seg bevisst torpedere!
Når skipet blir truffet sendes en del av besetningen (panikkgjengen) i livbåten for å vise at skipet forlates, mens det i realiteten strutter av skuddklare kanoner.

I februar senker Campbell sin første ubåt på denne måten hvor HMS "Farnbourogh" - Q-5, da den tyske U-83 lar seg lure.
"Farnbourogh" er imidlertid så sterkt skadet at Campbell må se seg om etter et nytt skip.

Nå kommer "Vittoria" inn i bildet. Campbell plukker ut skipet som straks blir rekvirert, og "Vittoria" heter nå plutselig HMS "Pargust".

7. juni 1917 rammes "Pargust" av en torpedo i maskinrommet og blir liggende stille i synkeferdig stand.
Panikkgjengen forlater skipet, og ikke lenge etter dukker Uc-29 opp fra dypet. Forsiktig sniker ubåten seg inn mot det hjelpeløse byttet for å sette inn nådestøtet.

Campbell slipper UC-29 helt inn på 60 meters avstand før han beordrer ild.
Det synkeferdige vraket er med ett omgjort til en ildsprutende helvetesmaskin, som raskt og effektivt sender UC-29 tilbake til dypet.
Med nød og neppe blir HMS "Pargust" buksert inn til land og dokksatt. På ny må Campbell se seg om etter et nytt fartøy."

Oppdatert 11.10.2012

Side 1    Side 2    Side 3    Teknisk info

Oppdatert 11.10.2012